Et norskfag uten norsk?

Kronikk i Klassekampen (uforkortet)
Av Åse Wetås, direktør i Språkrådet

Norskfaget er utvilsomt det største faget i skolen. Ved siden av kroppsøving er det det eneste som er obligatorisk gjennom alle de 13 årene i et norsk skoleløp, og ingen fag kan konkurrere i omfang. Når skolen nå skal få nye læreplaner, er det derfor grunn til å ha store forventninger til norskfagets innhold.

En ting er sikkert: Få skolefag har forandret seg så mye på kort tid som norskfaget. Alle er enige om at et viktig formål med norskundervisningen er å lære elevene grunnleggende lesing og skriving. Men hva elevene ellers skal få ut av norsktimene, særlig på de høyere klassetrinnene, har det vært stor uenighet om de siste tiårene. Det har ført til at det norskfaget vi har i dag, er svært ulikt det norskfaget vi hadde for bare ti år siden.

Endringene i norskfaget manifesterer seg svært tydelig i utkastet til den nye læreplanen. Elevene skal fremdeles lære å lese og skrive. Men dersom dette utkastet blir stående som ny læreplan, vil elevene fullstendig mangle den dybdekunnskapen om norsk språk som er læreplanfornyelsens uttalte mål. Det er bekymringsfullt.

Det ligger i navnet at norskfaget skal gi elevene kunnskap om deres eget språk. Utkastet til læreplan for norsk inneholder da også læringsmål som nok er ment å skulle gi innsikt i norsk språk og den norske språksituasjonen. Men de fleste av målene virker overflatiske og til dels dårlig språkfaglig forankret.

Innenfor all språkvitenskap, også den nordiske, blir historisk språkkunnskap sett på som en forutsetning for å forstå moderne språk og språksituasjoner. Denne forutsetningen er det ikke mulig å lese ut av utkastet til ny læreplan for norsk. Kunnskap om historien til språket vårt er i beste fall marginalisert, i verste fall helt fraværende. Et av kunnskapsmålene er at elevene skal «gjøre greie for språklige endringer i Norge i dag og diskutere sammenhenger mellom språk, kultur og identitet.» Dette læreplanmålet er det knapt mulig å oppfylle uten kjennskap til de endringene som det norske språket har gjennomgått. Det forutsetter både kunnskap om språkendring over tid og kunnskap om hvilke ytre faktorer som har påvirket språket.

Når den språkhistoriske kunnskapen tones ned, går også kunnskap om helt sentrale sider av norsk språk i dag med i dragsuget. Ordet «dialekt» er for eksempel ikke nevnt med et ord i hele læreplanutkastet. Det er oppsiktsvekkende, særlig i et så dialektrikt land som Norge. I stedet skal elevene nå «utforske og reflektere over språklig mangfold i Norge.» Hva slags konkret lærdom elevene skal hente ut av dette, enten det er snakk om norsk eller andre språk som brukes her i landet, kommer ikke klart fram. Norge er utvilsomt et land med flere språk og kulturer. Men det holder ikke å bare konstatere dette i form av et retningsløst kunnskapsmål som det som nå står i læreplanutkastet, når det stadig er uklart hva elevene skal lære.

I studiet av norsk på universitetsnivå, nordisk språkvitenskap, har språkhistorien en sentral plass. Når norskfaget i skolen nå knapt skal inneholde historiske komponenter, blir det en kløft mellom skolefag og universitetsfag. Elever som vil studere norsk på et vitenskapelig nivå, blir dermed dårlig forberedt på det som møter dem. En tilsvarende utvikling innenfor for eksempel fysikkfaget ville utvilsomt ha skapt bekymring.

Alle skolefag skal fornyes dersom det er til beste for samfunnet. Men i norskfaget virker det som om man har sagt farvel til noe uten å helt reflektere over hva man har sagt farvel til. Den språklige delen av norskfaget har vært norske elevers inngangsport til kunnskap om eget språk gjennom tidene og språkets sentrale rolle i utviklingen av nasjonen Norge. I tillegg har faget lagt et viktig grunnlag for videre studier av språk. Ingenting av dette ser ut til å være mål med det nye norskfaget, og det er urovekkende i seg selv. Like urovekkende er det at det er vanskelig å få grep om hva det nye målet er.

I læreplanutkastet blir det lagt stor vekt på presentasjon, blant annet skal elevene «skrive fagartikler» og «presentere norskfaglige […] emner muntlig». Det er selvsagt viktig å kunne formidle faglig innsikt. Men en forutsetning for å få noe ute av disse aktivitetene er at elevene har dybdekunnskap om det norske språket å presentere. Den ser dessverre ut til å utebli fra morgendagens norskfag.