Mindaugas og Maja må også få lære norsk

Kronikk i Kommunal Rapport
Av Åse Wetås, direktør i Språkrådet

I 2004 ble EU utvidet øst- og sørover, og ti nye land ble medlemmer i unionen. Siden den gang har arbeidsinnvandringen til Norge økt kraftig, særlig fra Polen og Litauen. Nesten 100 000 polske og 40 000 litauiske innvandrere bor i dag i Norge.

Dette er folk som har bosatt seg over hele landet, de jobber i mange ulike næringer, og mange av dem har familie og barn i skolealder. Uten arbeidere fra Polen og Litauen ville det vært mangel på arbeidskraft i mange bransjer, og flere lokalsamfunn ville hatt nedgang i folketallet.

Det å flytte til et nytt land er en stor overgang for de fleste. Man sier farvel til familie og venner i hjemlandet, og man må bruke tid og krefter på å finne sin plass i et nytt samfunn, med nye regler og normer, tradisjoner og ikke minst: ett eller flere nye språk.

Polakker, litauere og andre innvandrere fra andre EØS-land har en ekstra stor oppgave foran seg når de kommer til Norge. De har nemlig ikke rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnsfag slik flyktninger og asylsøkere har. Det betyr at de selv må sørge for å lære seg norsk, hvis de ikke er så heldige å ha en velvillig arbeidsgiver som betaler kurs, eller hvis de ikke bor i en kommune som tilbyr gratis opplæring i norsk.

I Sverige har man valgt en annen løsning. Der tilbyr staten gratis språkopplæring også til EØS-innvandrere, og det finnes både kveldskurs og helgekurs. Dette er spesielt viktig for arbeidsinnvandrere, som sjelden har mulighet til å delta på språkkurs i vanlig arbeidstid.

I Norge gjør frivillige organisasjoner som Røde Kors og Caritas en stor innsats og tilbyr rimelige språkkurs for arbeidsinnvandrere fra EØS-området. Men over store deler av landet mangler det et godt tilbud, særlig på små steder, der mange av arbeidsinnvandrerne bor.

En mulig løsning er nettbasert norskopplæring. Når brukerne selv kan bestemme hvor og når de skal lære norsk, blir det lettere å sette i gang. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har allerede utviklet gode nettressurser, men det gjelder å få laget et tilbud som når flere brukere, og tilpasse det til de ulike innvandrergruppenes behov. En annen mulighet er å løfte språkopplæringen inn i trepartssamarbeidet mellom arbeidsgiverne, arbeidstakerne og staten. Alle parter er tjent med at arbeidstakere i Norge behersker norsk. Da er det naturlig at alle bidrar til å skape et godt og målrettet opplæringstilbud i norsk for arbeidsinnvandrere.

En rykende fersk undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå viser at innvandrere fra Polen, sammen med innvandrere fra Irak og Iran, er tydelig mindre tilfreds med livet enn befolkningen for øvrig. Det er dramatisk, med tanke på at polakker er den største innvandrergruppen i Norge. Den samme rapporten viser også en klar sammenheng mellom gode norskkunnskaper og tilfredshet blant innvandrere. Man blir rett og slett lykkeligere av å kunne godt norsk.

Og egentlig er akkurat dét ganske logisk. Hver enkelt arbeidstaker opererer ikke i et vakuum på jobben, men er avhengig av å kunne kommunisere med andre. På mange arbeidsplasser kan språkproblemer gå ut over sikkerheten. Med mangelfulle norskkunnskaper er det dessuten vanskeligere å kjenne sine rettigheter og å delta i bedriftsdemokratiet. Mange arbeidsinnvandrere har barn som må følges opp på skolen og i fritidsaktiviteter. Kanskje ønsker man å delta i det store tilbudet av frivillig arbeid som er en del av det sosiale «limet» i det norske samfunnet. Helt sikkert skal man møte det offentlige gjennom brev fra kommunen og staten. I alle disse sammenhengene er norsk språk nøkkelen til god integrering og et godt liv.

Innvandringen fra Polen og Litauen er den klart største innvandringsbølgen til Norge i moderne tid, og vi er nødt til å ta den språklige integreringen av arbeidsinnvandrerne på alvor. Det vil skape tilfredshet – kanskje endatil lykke – både for den enkelte innvandrer og for samfunnet som helhet.