Retten til et språk

Kronikk i Adresseavisen
Av Åse Wetås, direktør i Språkrådet

Språkrådet har merket seg at foreldrene til tegnspråklige hørselshemmede barn ved Møller barnehage i Trondheim er bekymret. Vi understreker at tegnspråklige hørselshemmede barn på lik linje med andre barn har rett til å utvikle og bruke sitt førstespråk. Disse barna har også rett til å være i et godt språkmiljø der deres eget førstespråk er i bruk. Bare der får de mulighet til å prøve ut tegn og tegnspråklige vendinger på andre tegnspråklige barn og voksne. Hørselshemmede barn har mindre tilgang til norsk talespråk, og hvis de ikke får utvikle førstespråket sitt (tegnspråket), blir framtidsutsiktene deres svært usikre. Tegnspråklige hørselshemmede barn trenger et velutviklet førstespråk for aktivt å kunne delta i samfunnet, ha sosial mobilitet og utvikle en trygg identitet.

Tegnspråk har en annen oppbygning

Norsk tegnspråk er et visuelt-gestuelt språk med en helt annen grammatisk oppbygging enn norsk. For en voksen er det vanskelig nok å lære et fremmed talespråk. Å lære tegnspråk som voksen når man har talespråklig bakgrunn, er enda vanskeligere. Ikke bare fordi grammatikken er annerledes, men også fordi man i tegnspråk bruker helt andre språklige kanaler (øyne, ansikt, kropp og hender) enn man gjør i talespråk.

Alle trenger et språkmiljø

Alle mennesker har behov for en arena der de kan snakke med andre uten å anstrenge seg. De fleste som er født og oppvokst i Norge, reflekterer trolig ikke over hvordan de selv har tilegnet seg norsk talespråk. Hørende tilegner seg førstespråket helt uten systematisert, institusjonalisert opplæring og uten anstrengelser. Skal man kunne prøve ut språket sitt, må man ha et godt norsk talespråkmiljø rundt seg.

Hvis hørselshemmede barn skal kunne tilegne seg språket sitt på den samme uanstrengte og naturlige måten som hørende barn, må de ha gode rollemodeller som har tegnspråk som morsmål, slik at de kan utvikle en trygg språklig identitet.

Ingen formelle krav til barnehageansatte

Det formelle kravet til pedagoger som skal arbeide med tegnspråklige barn i skolen, er i dag et halvt års opplæring i tegnspråk. Dette er selvsagt ikke tilstrekkelig. For barnehageansatte som skal arbeide med tegnspråklige barn, stilles det foreløpig ingen formelle krav til kompetanse i tegnspråk. Dette er oppsiktsvekkende. Ingen utdanningsmyndighet ville vel ha ansatt en person med kinesisk som førstespråk og et halvt års opplæring i norsk som voksen og regnet med at vedkommende skulle kunne fungere som norsk førstespråksmodell og bidragsyter til et godt talespråklig miljø i en barnehage?

«Segregering» er språkstyrking

Tilbakemeldinger fra foreldre til tegnspråklige hørselshemmede i hele Norge er svært tydelige: Det er på «segregerte» tegnspråklige arenaer (som tegnspråklige barnehager) at barna får oppfylt sine språklige rettigheter og kan utvikle språket sitt på en trygg og god måte. Ordet «segregering» er negativt ladet. Men det å skille ut («segregere») og samle et visst antall brukere av et språk er i realiteten et språkstyrkingstiltak. Hensynet til den enkeltes språklige rettigheter – tilgangen til sitt eget språk (et hovedmål i norsk språkpolitikk) – må ikke vike for en integreringspolitikk som fragmenterer og tynner ut tegnspråkmiljøet. Da vil de språklig sett mest sårbare barna få dårligere tilgang til språket sitt.

Norsk tegnspråk er norsk kulturarv

Norsk tegnspråk er en del av norsk kulturarv som vi alle har et særlig ansvar for. Det er en del av språkmangfoldet i Norge, og språket fikk sin nåværende form allerede på begynnelsen av 1800-tallet. Norsk språkpolitikk er forankret i språkbrukernes interesser. Hvis Trondheim kommune ikke lytter til tegnspråklige foreldre og det trønderske tegnspråkmiljøet, som krever å få oppfylt retten til et solid og godt tegnspråkmiljø, er det fare for at kommunen etablerer en diskriminerende praksis som bryter med norsk språkpolitikk, og som vil gjøre hverdagen vanskelig for barna.