Rom for tolking – tolkebrukernes erfaringer i møte med det offentlige

AV HEGE KAMBO GROV

Når de sier at ‘du kan norsk’, så sier du ingenting. På en måte så vil du ikke tvinge dem til å ordne tolk.

Dette sier en kurdisktalende informant i en rapport utgitt av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), som for første gang prøver å gi et overblikk over de utfordringene som kan oppstå ved bruk av tolketjenester.

Innbyggernes rett til å bruke tolk når de kommuniserer med det offentlige, er ivaretatt gjennom flere lover.

Tolkebrukeres rettigheter har blitt styrket

Forvaltningsloven pålegger det offentlige å se til at innbyggerne får tilstrekkelig informasjon om tjenester fra det offentlige. Det betyr i mange tilfeller at man må bruke tolk for å formidle informasjonen.

I 2022 kom tolkeloven. Loven slår fast at offentlige organer har plikt til å skaffe tolk av god kvalitet når det er nødvendig.

Tolkebrukere er en svært sammensatt gruppe. Det er innbyggere som bruker norsk tegnspråk, det er innvandrere, og det er urfolk og nasjonale minoriteter.

Språkloven gir de samiske språkene, norsk tegnspråk og de nasjonale minoritetsspråkene kvensk, romani og romanes status og vern. Loven sier dessuten at offentlige organer skal bruke, utvikle og styrke de samiske språkene.

Nyere minoritetsspråk, som snakkes av personer med innvandrerbakgrunn, omfattes ikke av språkloven. Men tolkeloven og forvaltningsloven gir brukere av nyere minoritetsspråk rettigheter når de skal kommunisere med offentlige organer.

Samiskspråklige tolkebrukere

Sameloven gir samiskspråklige rett til tolk, men «det kan virke som det er liten forståelse blant offentlige tjenesteytere for samenes rettigheter når det gjelder bruk av sitt eget språk – og dermed også retten til å få tolk», står det i rapporten. Flere av informantene i undersøkelsen syns det er vanskelig å be om tolk.

En informant sier at hun opplever å møte en vegg når hun ber om tolk. Hun føler at hun er til bry, og velger derfor å la være. Samtidig er hun redd for at hun går glipp av viktig informasjon.

Mange samiskspråklige foretrekker å bruke venner eller familie når de trenger tolk, til tross for at tolkeloven sier at verken pårørende eller personer uten tolkefaglig kompetanse skal brukes som tolk. En forklaring på at mange bruker venner og pårørende som tolk, kan være skam og mistillit på grunn av fornorskingspolitikken. En informant reflekterer:

Vi burde snakke mer om dette slik at stigma som følger med å be om tolk, vil kunne forsvinne. Noen vegrer seg for å bestille tolk fordi de er redde for at andre vil anse dem for å være en «bázu» [noe tilbakestående] når man ikke kan norsk.

Flere av informantene har opplevd mangel på forståelse for behovet for tolk, «du snakker jo norsk», og noen har også opplevd direkte kritikk. Særlig i møte med helsevesenet, eldreomsorgen og rettssystemet oppleves dette som et problem, og flere informanter peker på at behovet for tolk kan være situasjonsbestemt:

Uansett hvor godt vi kan norsk – at når vi kommer i denne situasjonen at vi er svært syke, ja så dårlig at man snakker i ørska og ikke lenger kan få fram noe, ja så kan jeg ikke noe norsk i en slik situasjon.

Enkelte syns det er vanskelig med tolker som har lært seg samisk som voksne, og som har begrensede språkkunnskaper:

Jeg er ikke trygg med en tolk, annet enn når jeg vet at den personen har vokst opp under slike forhold som det jeg skal fortelle om, og personen har samisk som grunnspråk. Jeg stoler ikke på de som ikke har det, fordi samisk språk har så mange variasjoner. De kan ikke tolke disse variasjonene, og derfor stoler jeg ikke på dem. Og da velger jeg å snakke norsk.

Tegnspråklige tolkebrukere

Norsk tegnspråk er ikke en kommunikasjonsmetode for mennesker med nedsatt funksjonsevne, det er ett av de mange språkene som brukes i Norge. Med språkloven har norsk tegnspråk fått status som det nasjonale tegnspråket i Norge, og som kulturelt og språklig uttrykk er det likeverdig med norsk. Denne statusen gir rettigheter til tegnspråklige, og den innebærer at det offentlige har et ansvar for tegnspråk innenfor alle sektorer. Den nye tolkeloven bidrar til å befeste disse rettighetene og pliktene.

Tolking ved offentlige arrangementer er blitt vanligere, som en del av universell utforming. Det gir tegnspråkbrukere tilgang til informasjon og kulturopplevelser og en følelse av å bli sett og inkludert som deltakere i samfunnet. Ifølge undersøkelsen til IMDi opplever tegnspråklige tolkebrukere at tolketjenester gir muligheter til deltakelse i samfunnet:

Livet endret seg etter at jeg fikk tolk. Jeg kan være med på ulike arrangement. [Navn på kommune] har tolk på offentlige arrangement. Det er en god opplevelse. Fordi det er sang, taler og diskusjoner, som det er fint å være med på og å få med seg.

Flere beskriver likevel dårlige erfaringer med tolkenes kompetanse og rolleforståelse:

Tolker som faller av hele tiden og må be om gjentakelse ofte, er det verste. Spesielt når jeg ikke har tid til det. For eksempel har jeg bare 20 minutter på legekontoret. Jeg husker en gang barnet mitt var i barnehagen, og jeg skulle i foreldresamtale. Den varer vanligvis fra 15 minutter til en halv time. Så fikk jeg en tolk som var så dårlig at jeg måtte stave hvert eneste ord. Vi brukte 1,5 time på den foreldresamtalen for å få den informasjonen jeg trengte om barnet mitt.

Alle informantene i den tegnspråklige gruppen er enige i at det er vanskelig å få tolk om ettermiddagen, om kvelden og i helger:

Når det kommer til fritid, da har jeg dårlig erfaring. Føler at jeg ofte ikke får tolk. Om jeg omsider får tolk i fritiden, så har jeg ikke alltid god erfaring med det heller. Tolken kan være litt så som så. Enten at det er frilans, eller en tolk som ikke liker å tolke på dette området.

Nyere minoritetsspråklige tolkebrukere

Også minoritetsspråklige innvandrere omfattes av tolkeloven. Dette er den største gruppen av tolkebrukere, men de har ikke de samme rettighetene som tegnspråklige og samiskspråklige. I undersøkelsen er nyere minoritetsspråk representert ved språkene arabisk, polsk, kurdisk, dari, pashto, swahili og tigrinja.

I undersøkelsen kommer det fram at disse tolkebrukerne ofte opplever seg som den svake parten i samtalen. De er helt avhengige av tolk den første tiden i Norge, og det gjør dem sårbare:

Alt i alt kan kompetansen til en tolk påvirke hele kvaliteten til kommunale og offentlige tjenester. En sterk og kompetent tolk kan gjøre kvaliteten på den tjenesten man får, mye høyere, og en inkompetent tolk kan gjøre hele opplevelsen dårlig. (Dari-/pashtotalende informant)

I visse situasjoner, for eksempel legekonsultasjoner (spesielt når det gjelder kvinnehelse og graviditet), er kjønn viktig:

En gang spurte de meg om jeg trengte en tolk, og jeg svarte «ja» uten å spesifisere at jeg trenger en mann eller kvinne. Da jeg gikk til timen, så var det bestilt en mannlig tolk. Da ble jeg veldig flau og klarte ikke å snakke med ham og avbestilte timen. (Dari-/pashtotalende informant)

De som skal bestille tolk, må huske på at minoritetsmiljøene ofte er relativt små, og at tolk og tolkebruker kan være fra samme miljø.

Taushetsplikt er et lovpålagt og sentralt prinsipp i tolking, og dette visste informantene, men:

Dette er en liten by, og det er ikke mange syriske tolker. Man får gjerne den samme tolken i mange ulike situasjoner. Hos NAV og lege og på arbeid. Da blir det sånn at man tenker at denne personen vet alt om meg. Det kan gjøre en urolig. Spesielt med tanke på at tolken kan fortelle ting videre eller forsnakke seg. Syrerne møtes ofte og i ulike sammenhenger, da kan det være fort gjort. Spesielt dersom tolken er lite kvalifisert. (Arabisktalende informant)

Prisgitt tolketjenesten

Rapporten oppsummerer at det er usikkerhet om tolkers profesjonalitet, etterlevelse av taushetsplikt eller mangelfulle språklige og tolkefaglige kvalifikasjoner, og alt dette skaper tillitsutfordringer.

De minoritetsspråklige i denne studien opplever også manglende tilbud om tolk hos offentlige organer som en utfordring. De ønsker seg større forståelse for at de kan trenge tolk, selv om de snakker en del norsk, og selv om det er snakk om «enkle samtaler»:

Noen ganger kan man, i enkle samtaler, gi informasjon som kan forandre livet til et menneske. (Dari-/pashtotalende informant)