Stadig mer engelsk i offentlig forvaltning

AV HEGE KAMBO GROV

– Den store andelen engelsk i vitenskapelige publikasjoner fra universitets- og høyskolesektoren (UH-sektoren) har fått mye oppmerksomhet. Nå må vi rette søkelyset mot offentlig forvaltning, sier Vera Schwach, forsker ved Nordisk institutt for innovasjon, forskning og utdanning (NIFU).

Schwach og hennes kollegaer Henrik Karlstrøm og Silje Marie Svartefoss har skrevet en artikkel der de viser at engelsk dominerer også i vitenskapelige publikasjoner fra statlige forvaltningsorganer. Forskningsaktiviteter som skal skaffe ny kunnskap, kalles FoU, som står for forskning og utviklingsarbeid.

«FoU i forvaltningen har ligget i forskningspolitikkens skyggedal, og språkpraksisen i disse organene har gått under språkradaren», skriver de.

– Generelt er forvaltningen et uutforsket felt, sier Schwach. Hun mener at UH-sektoren og norsk offentlig forvaltning ikke kan sammenlignes.  

– UH-sektoren henvender seg til det internasjonale forskersamfunnet, men norsk statsforvaltning skal jo tjene politikken i Norge. Vi ønsker å diskutere om det er riktig at den kunnskapen skal dannes på engelsk.    

Forskere i akademia inngår ofte i internasjonale forskerfellesskap der vitenskapelige artikler må publiseres på engelsk i engelskspråklige tidsskrifter. Men universitetene og høyskolene har også et særlig ansvar for å utvikle og vedlikeholde et norsk fagspråk på sine felt. Den oppgaven må de ivareta gjennom undervisningen og når de formidler fagstoff i andre sammenhenger. Er det slik at også forvaltningen er nødt til å publisere sine vitenskapelige artikler på engelsk?

Flere forskere i forvaltningen

Offentlig forvaltning anses primært som bruker av forskning, men de siste tiårene har antallet forskningsartikler som er produsert av offentlig forvaltning, økt kraftig. Mellom 2012 og 2021 har antallet forskningsartikler som er produsert av offentlig forvaltning, nærmest firedoblet seg hvert år. En årsak til dette er trolig at offentlig forvaltning nå har fått flere ansatte som kommer fra akademia, tror forskerteamet.

I 2000 ble det avlagt 647 doktorgrader, i 2020 hadde tallet vokst til 1934.

– UH-sektoren har ikke absorbert alle som tar doktorgrad. Mange av dem har kommet til offentlig forvaltning. De tar med seg den akademiske tradisjonen inn i forvaltningen, og vi mener at vi kan vise at de også tar med seg den språklige normen, sier Schwach. 

Ulike samfunnsoppdrag

I januar 2023 publiserte Språkrådet en rapport som viste at flertallet av de vitenskapelig ansatte på universitet og høyskoler vurderer det som lite karrierefremmende å skrive på norsk, at det er få relevante publiseringskanaler, og at det mangler norsk terminologi.

Nå viser altså artikkelen til NIFU-forskerne at hele 90 prosent av vitenskapelige publikasjoner fra statlige virksomheter som ikke er rene forskningsinstitusjoner, er skrevet på engelsk.

Mangel på publiseringskanaler

En annen mulig forklaring på den store mengden engelske publikasjoner kan være at det mangler tidsskrifter som publiserer på norsk, skriver forskerne ved NIFU.

– Det finnes trolig ikke relevante steder å publisere på norsk i dag. Forskningspolitikken har gjennom 20 år laget systemer som har minsket rommet for norsk mer og mer. Man kan lure på om toget har gått, med mindre man tar initiativ til å opprette tidsskrifter på skandinaviske språk.

– Det handler om å stille krav. Tidsskrifter er et marked. De store forlagene har kjøpt opp nasjonale tidsskrifter, så det er ikke lett. Men man kan legge til rette politisk.

Parallell publisering, der man krever samtidig publisering på norsk når man publiserer på engelsk, burde også vurderes, mener hun. 

Konsekvenser

Når offentlig forvaltning driver med forskning, blir den mer lik UH-institusjonene. I UH-sektoren har vi sett at engelskdominansen i forskningen får ringvirkninger. Foreløpig finnes det ikke studier som viser om dette er tilfelle også i offentlig forvaltning, men Schwach mener at presset på norsk fagterminologi øker.

– Vi vet at engelske begreper og engelsk tenkemåte og setningsbygning lett tas opp i norsken. Og siden vitenskapelig publisering har høy prestisje, kan man godt tenke seg at språket i artiklene smitter over på språket man bruker for å snakke om forskningen. Bruken av fagtermer er et tydelig eksempel. Vi må legge ned et arbeid for å lage norske fagtermer.

Schwach mener at språkpraksisen i offentlig forvaltning må følges tettere opp, og at årsakene til utviklingen må avdekkes.

– Det er viktig at offentlige organer har en bevisst holdning til egen språkpraksis sett opp mot språkpolitikken. Det er de statlige forvaltningsorganene som har ansvaret for å lage en språkpolitikk for egen virksomhet, og vi ønsker å sette søkelys på det, sier Schwach, som mener Språkrådet må være tettere på offentlig forvaltning og utøve politisk press.

Åse Wetås, direktør i Språkrådet, svarer slik:

– Offentlig sektor har et lovpålagt ansvar for å styrke, bruke og utvikle norsk språk. I forarbeidene til språkloven blir ansvaret for fagspråket særlig understreket. Språkrådet veileder offentlig sektor om språkpolitisk ansvar, men vi har en svært presset ressurssituasjon. Vi må derfor minne offentlige virksomheter om at de må sette seg inn i og systematisk følge opp lovpålegg og politikkansvar på språkfeltet.

Bestiller forskning

I NIFUs nasjonale datasystem blir rapportene tilskrevet den institusjonen som forfatteren selv har oppgitt. Helsedirektoratet er et av de forvaltningsorganene som har publisert flest vitenskapelige artikler på engelsk fra 2012 til 2022, ifølge disse dataene. Men Helsedirektoratet driver ikke selv med forskning, sier avdelingsdirektør for retningslinjer og fagutvikling, Morten Græsli.

– De publikasjonene som er registrert på Helsedirektoratet i NIFUs oversikt, er i hovedsak forskning som er gjort av andre på oppdrag fra oss. Vi ser gjerne at forskerne skriver på norsk i våre oppdrag, men dersom de ønsker å skrive på engelsk, vil vi normalt ikke ha noe imot det. Det er jo positivt at helsestyresmakter, helsepersonell og forskere i andre land kan få del i kunnskapen vi produserer. Den kunnskapen vi henter inn, blir normalt benyttet som underlag for andre tiltak rettet mot helsetjenestene, der publikasjoner og kommunikasjon alltid skjer på norsk.

Den økende mengden publikasjoner på engelsk med Helsedirektoratet som avsender har ikke vært problematisert i Helsedirektoratet.

– Dette har ikke vært et tema hos oss. Det er mange ulike fagavdelinger og miljø i Helsedirektoratet som kan bestille ulike forskningsoppdrag, og vi har ikke noen enhet som sitter med helhetlig oversikt over hva vi bestiller. Ønsket om å publisere denne forskningen på engelsk kommer fra forskermiljøene og ikke fra oss. Helsedirektoratets produkt blir publisert på norsk på nettsidene våre.

Græsli peker på at forskerne ønsker å publisere på engelsk, og at Helsedirektoratet selv bare bestiller forskningen. Men offentlige forvaltningsorganer har et ansvar for å utvikle norsk terminologi, og det må de ta på alvor. Språkrådsdirektør Åse Wetås poengterer dette:

– Når det offentlige tar initiativ til utvikling av ny kunnskap, har det alltid en språklig side. Ny kunnskap gir nye fagspråklige behov. Idet offentlig sektor skal formidle kunnskapen til et norsk publikum, eller bruke den som grunnlag i politiske beslutningsprosesser, er det behov for norske faguttrykk. Disse faguttrykkene lager seg ikke selv, men må utvikles av dem som forvalter kunnskapen, i dette tilfellet de offentlige organene. Offentlig sektor er den språklige «førstelinja».