Kategorier treff i 126 kategorier

Svar på språkspørsmål (944 treff)

Lego-klosser

Er det tillatt å skrive legoklosser, siden det er et innarbeidet uttrykk på norsk? Jeg syns det ser litt rart ut med LEGO-klosser, Lego-klosser eller Legoklosser.

 

Lego er et registrert varemerke, og bedriften har vært svært nøye med å følge opp juridisk hvis noen prøver å gjøre Lego til et allmennord.

Den riktige skrivemåten er derfor Lego-klosser, med stor forbokstav og bindestrek.

Lige mot (i eldre tekst)

Jeg sliter litt med den eksakte betydningen av et eldre uttrykk. Det står: «Strækningen gaaer efter 6 innhugne Krydser i Fjeldet lige mot Nielsens Eiendom.» Det er «lige mot» som volder meg besvær. Kan det omskrives med: «rett mot»? 

Ja.

Språket du viser til, er norskpåvirket dansk, som var det offisielle skriftspråket her i landet før.

På dansk brukes ofte lige (like) der vi bruker noe annet. Adverbet lige i uttrykk som lige ud, lige mod og lige hjem svarer til rett eller beint/bent på norsk. 

Kategorier: Betydning og opphav

Også, òg eller au?

Eg lurer på om eg kan nytta òg, au eller også konsekvent på nynorsk, eller om desse orda skal nyttast i ulike samanhengar. Til no har eg berre brukt òg. Er det rett? 

 

Òg (eller au, som er mindre brukt i skrift) er heilt synonymt med også. 
 
Med orda òg/au/også peikar vi på noko vi har framheva med trykk (nedanfor: eg), og seier at det kjem i tillegg:
 
Ho har reist; difor reiser eg òg/au/også
 
Òg/au kjem av norrønt ok (eldre auk) og tyder opphavleg nettopp ‘i tillegg’, ‘attåt’. Utvidinga med er gammal i både dansk og norsk. Ho vart tidleg fast i dansk riksspråk, der det no berre heiter også. (I danske dialektar finn ein jamvel dobbelt tillegg av : ossenså.)
 
Utvidinga  tyder opphavleg noko slikt som ‘på den måten, såleis; like eins, like så’. Slik sett er
 
eg òg = eg i tillegg
eg også = eg i tillegg såleis
også eg = i tillegg såleis eg
 
Men i moderne norsk tyder dei tre uttrykka på venstre side nett det same. Valet handlar ikkje om tyding, men om dialektgrunnlag, setningsrytme, stil og språkøkonomi.

Bruken av synonyma i tale og skrift

I norsk har dei gamle korte variantane òg og au stått sterkare enn i dansk, både i dialektane og i bokmålsnær tale. Men òg og au er under press, både i tale og skrift. 
 
Også har alltid vorte nytta på nynorsk attåt dei korte variantane. Men bruken har auka veldig dei seinare åra. Sjølve auken tyder på bokmålspåverknad, direkte eller indirekte (såkalla frekvenslån). Det kan vera tale om både påverknad på talemålet og direkte omsetjing av tekst (ikkje minst maskinomsetjing). 
 
Kva skal ein så rekna som best av også, òg og au? Det er ei smakssak. Har ein sans for det korte og fyndige, vel ein einstavingsorda. Men alle variantane er korrekte nok. Merk likevel at «kunstig» plassering av orda – som ein oftast finn ved bruk av også – ikkje er god stil i nynorsk. Sjå neste bolk om plassering i setninga.
 
Sidan òg kan skrivast so på nynorsk (med valfri uttale /so/ eller /så/), har vi òg forma ogso. Dei fleste som har skrive so med o opp gjennom åra, har brukt kortvariantane òg og au; difor kan varianten ogso verka avstikkande både i tradisjonell og bokmålsnær nynorsk, av ulike grunnar. Men ogso er ikkje gale for det, om ein berre plasserer ordet rett i setninga. 
 

Plassering i setninga

I talemålet plasserer ein også, òg og au fleire stader, helst rett etter verbalet, rett etter ordet det står til, eller heilt til slutt i setninga. Ein vel gjerne det som gjev best flyt. Trykk og tonegang hindrar mistyding. 
 
I skriftmålet set ein ofte desse småorda rett føre orda dei står til, på strengt logisk, men meir eller mindre kunstig vis. Det gjev meir opphakka språk, men det må stundom til for å avverja mistyding.
 
Råd: Bruk den naturlege, munnlege ordlegginga òg i skrift der det ikkje er fare for mistyding, den logiske elles. (Tolk «fare for mistyding» som verkeleg fare, ikkje teoretisk fare.) Legg forresten merke til den unaturlege ordlegginga framanfor i dette avsnittet; motivet er å motverka lesemåten «òg der». Kanskje ville omskriving ha vore betre: «Bruk den naturlege, munnlege ordlegginga i skrift òg, vel å merka der det ikkje er fare for mistyding. Bruk den logiske berre når det er fare for mistyding.»)
 
Du bør likevel ikkje i noko tilfelle setja òg eller au fremst i setningar, til dømes slik: «Òg eg vart glad for det». Det kling kunstig. Her bør du skriva om. (På god nynorsk set ein heller ikkje også fremst på denne måten, og i alle fall ikkje ogso eller au.)
 
Nokre døme på ytringar med òg (understreking står for trykk i talemålet):
  • Vi vil òg vera med. / Vi vil vera med òg.
    • Stivare: Vi òg.
    • Stivast: Også vi.
    • Umogleg: Òg vi.
  • Ho hadde vore der òg
    • Stivare: også der. 
    • Umogleg: òg der.
    • Betre på nynorsk, om det trengst: Der òg hadde ...
  • Fanden òg! 
    • Umogleg: Også/Òg fanden!
  • Skitt au!
    • Ingen kommentar.
Som sagt: Ein treng ikkje skriva om til noko stivare dersom meininga eigentleg ikkje kan mistydast i samanhengen.

Uttale

Variantane òg (medrekna uttalevariantar) og au har til saman dekt det meste av landet. 

Òg blir truleg dei fleste stader uttalt som eit trykksterkt og, altså som /å/. I mange dialektar har konsonanten likevel halde seg, og somme stader kan dei til og med ha uttale med trong o (ó) i staden for open o (ò). Aksenten over òg kan lesast både som eit signal om open o (= /å/) og som markering av trykk.

Au blir uttalt rett fram slik au elles blir uttalt i dialekten (oftast eu/æu/øu).

I naturleg tale heiter også helst /åsså/. Det gjeld òg vanleg uttale av nynorsk og bokmål.

Anna slags og + så

kan òg tyda ‘deretter’. Vi bruker alltid  når det er tale om tidsfølgje, som i
 
Ho reiste fyrst, og så eg
 
men dette er eit anna uttrykk, som vi skriv i to ord. Rein sideordning er òg noko anna:
 
Ho og eg reiste fyrst
 
Her har vi vanleg og utan aksent.

 

Somme, kanskje helst born, brukar stundom også eller og så trykksvakt på line med og (som i «mamma åsså pappa»), men det har ikkje nokon plass i skriftmålet. Det finst òg dei som brukar også som infinitivsmerke («har tenkt åsså reise»), med det blir rekna som like gale.

Norge på nynorsk?

Kan ein skrive Norge på nynorsk?

Nei, berre Noreg.

Formene Norig og Norge var jamstilte i landsmål/nynorsk frå 1917 til 1938, men sidan 1938 har Noreg vore eineform. I 1996 gjorde nynorskseksjonen i Norsk språkråd framlegg om å innføre Norge som sideform attåt Noreg, men dette vart avvist av Kulturdepartementet (jf. denne artikkelen på nettsidene våre).

Denne artikkelen frå Språknytt nr. 2/1974 gir att ein tekst av Magne Rommetveit om ulike syn på denne saka. Her står det òg litt om den tradisjonelle uttalen av namnet i ulike målføre. Jakob Naadlands utgreiing Noreg er namnet frå 1954 er tilgjengeleg digitalt her.

Uttalen av ferd

Hvordan uttales ferd og sammensetninger med dette ordet?

Det finnes flere måter å uttale ordet ferd  én som historisk sett er basert på uttale av dansk skrift, og to som er basert på nedarvet uttale i norske dialekter.

Skriftuttalen er /færd/, mens nedarvet norsk uttale enten er /fæ:r/ (noen steder /fè:r/) eller (i østnorske dialekter:) /fæ:L/ med tjukk l. Kolonet står for lang vokal.

Uttalen uten d er knyttet til hunkjønnsvarianten ei ferd – ferda (/fær:a/ eller /fæ:La/) mens /færd/ er knyttet til felleskjønnsvarianten en ferd – ferden /færdn/.

Særnorske ord på ferd- har tradisjonelt stum d også i bokmålsuttale, jamfør Bjarne Berulfsens uttaleordbok:

Ferdefolk og ferdeskrin heter nå ferdafolk og ferdaskrin /fæ:ra-/ på bokmål, i tråd med dialektene ordene er tatt opp fra.

Uttalen av skyr

Korleis uttaler ein namnet på det islandske mjølkeproduktet skyr på islandsk og på norsk? Skal ein uttala det som presensforma skyr (av å sky) på norsk, med sj-lyd?

På islandsk uttalar dei ikkje skyr med sj-lyd eller kj-lyd. Dei uttalar det med ein (litt tjukk) s + ein hard k med ei aning av eit j-slag etter.

 

Bokstaven ý blir på islandsk uttalt som ein lang norsk i. Men y utan aksent, som i skyr, er noko anna. Det ein mellomting mellom i og e.

 

Uttalen /sjyr/ er dermed heilt uislandsk. Islandsk uttale minner meir om /skér/ for eit norsk øyra. Men det er altså ikkje heilt rett, det heller.

 

Det er naturlegvis rett å uttala skyr på islandsk vis på norsk, men det er ikkje realistisk at alle nordmenn skal greia det – eller oppfatta det rett for den del. Ein må nok godta den strengt teke ravgalne bokstavuttalen /skyr/.

 

Det same ordet (gammalnorsk skyr) heiter på moderne norsk skjør (uttalt /sjør/), men det har ei anna tyding. Ein kunne i prinsippet ha kalla skyr «islandsk skjør», men det ville vore tungvint.

Kategorier: Språkhistorie Uttale

Ordene grunnrente og grunnrenteskatt

Jeg forstår ikke hvorfor regjeringen bruker ordet grunnrente om det som nå skal skattlegges (bruk av fjorder til oppdrettsanlegg). Hva slags rente vises det til? Er rente direkte oversettelse av det engelske rent (leie)? Hvilken leie er det i så fall snakk om?

Du er ikke den eneste som lurer på dette. Ordet grunnrente er et gammelt fagord som ikke kan tas helt bokstavelig. 

Grunnrente har fint lite å gjøre med renter av det slaget man får på penger i banken. Som du er inne på, kommer rente i grunnrente av det engelske rent, som vanligvis oversettes med ‘leie’, men rent brukes også om noe mer allment, se artikkelen om economic rent (økonomisk rente) til slutt nedenfor. 

Forenklet sagt er grunnrente den (ekstra)avkastningen som eiendomsrett til (eller bruk av) naturressurser gir. Grunnrente er ikke nødvendigvis avgrenset til avkastning av jord/grunn; det brukes gjerne synonymt med ressursrente. I norsk politikk viser det til avkastning av felles, statlige naturressurser (en variant er den såkalte oljerenta). 

Fra Store norske leksikon

Grunnrente er ekstra inntekt som kommer fra eierskap til naturressurser, slik som for eksempel jordskog, hav og olje

Grunnrentebegrepet stammer fra det engelske ground rent, opprinnelig knyttet til inntekt fra eierskap til jordbruksjord. Mer spesifikt ble begrepet brukt om den kompensasjonen – ofte i penger – som ble gitt jordeieren fra den som drev jorden, på norsk jordleie eller forpaktningsavgift.

[…]

Siden 1980-årene har grunnrentebegrepet i Norge blitt brukt mer og mer ensbetydende med inntekter til staten fra statens eierskap til naturressurser. Staten deler ut retten til å utnytte ressursene gjennom konsesjoner, men tar inn en ofte betydelig del av inntektene gjennom forskjellige skatte- og avgiftsordninger samt eierskap i enkelte konsesjonsselskaper. Dette gjelder fremfor alt olje og gass, men også vannkraft.

 

Problem

Hvis grunnrenta er (mer)avkastningen de private selskapene får når de utnytter naturressurser, er ordet grunnrenteskatt greit konstruert; selskapet skatter av inntektene. Men historisk og etymologisk sett er det litt rart. Det er jo staten som er eieren, og historisk har grunnrente blitt brukt om de inntektene eieren (ikke leieren) har hatt av bruken. Hvis man bruker grunnrente om statens inntekt (som i leksikonartikkelen ovenfor), blir ordet grunnrenteskatt en logisk floke. Men det er nok ikke så mye å gjøre med den saken. 

Noen av dem som skriver til oss, foreslår å bruke grunnleie i stedet for grunnrente, men den løsningen er ikke mer logisk. Hvis de private selskapene hadde betalt for bruk av våre felles ressurser gjennom leie, kunne man kanskje ha brukt ordet grunnleie i stedet for både grunnrente og grunnrenteskatt. Men det er altså ikke slik systemet er tenkt innrettet. I oppdrettssammenheng er det meningen at skatten skal baseres på lakseprisen, som henger mer eller mindre sammen med avkastningen. Det er altså mer nærliggende å snakke om skatt (lakseskatt) enn om grunnleie (fjordleie).

Utdyping fra ymse kilder

Her er et opplysende sitat fra NOU 2019:18 Skattlegging av havbruksvirksomhet med våre uthevinger:

Renprofitt er det overskuddet en bedrift sitter igjen med etter at alle innsatsfaktorer i produksjonen, herunder kapital og arbeidskraft, har fått sin markedsmessige avlønning. Renprofitt kan oppstå når det er knapphet på en innsatsfaktor i produksjonen. Dersom knappheten skyldes begrenset tilgang på en naturressurs, som olje, fisk eller areal, betegnes renprofitten normalt grunnrente eller ressursrente. Økosystemtjenester som beskyttede fjorder og kystområder, god vannsirkulering og opptak av avfallsstoffer kan også bidra til at det oppstår grunnrente. Dersom det er offentlige reguleringer som er opphav til grunnrenten, kan man alternativt kalle renprofitten reguleringsrente. Renprofitt kan også knytte seg til markedsmakt eller teknologi. Ofte brukes begrepet grunnrente som et samlebegrep for alle kilder til renprofitt. […] En overskuddsskatt på grunnrente omtales normalt som en grunnrenteskatt, og vil virke nøytralt når den er riktig utformet.  […]  Renprofitt i havbrukssektoren kan dels ses på som en klassisk grunnrente knyttet til at det er en begrenset mengde lokaliteter på verdensbasis som er egnet for havbruksvirksomhet.

Wilhelm Keilhau har drøftet ordene grunnrente og rent i boka Grundrentelæren fra 1916. Det er nok for spesielt interesserte.

Til slutt artikkelen om economic rent fra Oxford Dictionary of English: 

economic rent n. [Economics] the extra amount earned by a resource (e.g. land, capital, or labour) by virtue of its present use

Kategorier: Fagtermer

Amming og diing blant folk og fe

Hva heter det når menneskebarn suger melk av brystet: å amme eller å die? Og hva med andre pattedyrunger?

Det enkle svaret er at barnet/ungen dier (suger) mens mor ammer (gir bryst, gir/lar suge, gir/lar die). 

Det følger av at mor ammer (aktiv), at barnet blir ammet (passiv).

I noen ordbøker står det også at mor dier barnet, men det er mindre brukt og regnes gjerne som uheldig.  

Det er likevel riktig å si at mor gir die (av gir å die). Diegivning er et gammelt ord i dansk og i norsk skriftmål. 

Die er et gammelt germansk verb som er i slekt med gresk thele ‘brystvorte’. Til oss har dette verbet kommet fra dansk skrift og dansk-norsk talemål i eldre tid. Det beslektede svenske dägga er både die og gi die, jf. også sammensetningen däggdjur (dansk og norsk: pattedyr, klassisk nynorsk: spendyr, sògdyr). 

Andre ord i norsk folkemål

Det å suge bryst har stort sett hett noe helt annet enn å die rundt omkring i landet. Det har ganske enkelt hett

å suge (= die)

Det er fremdeles vanlig å snakke om at barn og dyreunger suger. Det er naturlig og greit. (Å suge bryst er en måte å spise (eller drikke) på, og stadig oftere hører man å spise om å suge bryst. Men man kan ikke skifte suge (bryst) helt systematisk ut med det flertydige spise.) 

Å suge er et sterkt verb i de fleste tradisjonelle dialekter (fortid: saug), og sterke verb hører til grunnstammen i ordforrådet. Noen av dem har svake parverb. Suge har hatt parverbet 

å søygje (= amme), 

altså å la suge. Men dette verbet var uvanlig allerede for hundre år siden. 

I nyere tid har det vært vanligere å si 

å gi suge (= amme), av å gi å suge,

men det er sjelden man ser det på trykk i dag. Å la suge brukes en del, men det er et litt snevrere begrep. 

Alle disse ordene/uttrykkene har blitt brukt om både dyr og mennesker. Om mennesker brukes dessuten fremdeles:

å gi bryst (= amme) og å legge barnet til/på brystet

Dette uttrykket er både nøytralt og krystallklart, gammelt og moderne. Vi har dessuten verbalsubstantivet brystgiving (brystgivning, brystgiing). Motstykket er å få bryst og å ta brystet.

(Det er ikke umulig å skrive gi melk, men det bærer preg av omskrivning i denne sammenhengen. Det brukes helst om ytelse – det at et dyr kan melkes.) 

Ganske stilistisk markert er paret

å patte (= die) og å gi patte

Det er helst til muntlig bruk.

Noen ord om amme til slutt. Dette ordet har ikke vært så vanlig i folkemålet, i alle fall ikke om det dyr driver med (ammeku er et nyere ord). Før ble det særlig brukt om det at en amme (altså en annen enn mor) gir bryst. (Man har har til dels skilt mellom morsmelk og ammemelk.)

Redskapen eller redskapet?

Heter det redskapen (hankjønn) eller redskapet (intetkjønn)?

Man kan velge mellom

1) konsekvent hankjønn (en redskap – redskapen; all redskapen)
2) hovedsakelig intetkjønn, men hankjønn i visse betydninger (som i all redskapen)

Redskap var et hankjønnsord i gammelnorsk, men er hovedsakelig et intetkjønnsord i dansk. Det har skapt grunnlag for en arbeidsdeling i norsk.

I konservativt bokmål dominerer intetkjønn (et redskap – redskapet), og særlig i overført betydning (jamfør f.eks. «et redskap for staten»). Men også i bokmål er det vanlig å bruke hankjønn om en samling konkrete redskaper (all redskapen), og slik har ordet også vært brukt i dansk før. Redskapen er dessuten det normale i betydningen ‘det mannlige kjønnsorganet’.

Det er altså mulig å skille mellom «sett redskapen tilbake» (flere) og «sett redskapet tilbake» (ett). (Det siste er riktignok litt søkt når man vet hva slags redskap det er tale om. Man kaller en spade en spade.)

I tradisjonelt norsk folkemål (dialekt) heter det gjerne redskapen over hele fjøla (ofte uttalt /resskapen/). I nynorsk er reiskapen derfor obligatorisk, både i konkret og overført betydning. Mange steder har redskapet i nyere tid fått innpass både i overført betydning og med referanse til enkeltredskaper (jf. bokmål). 

Kategorier: Grammatisk kjønn

Der eller hvor?

Bør jeg bruke der eller hvor for å vise tilbake til et tidligere nevnt sted, som i formuleringen «huset der/hvor jeg bor», «byen der/hvor jeg ble født»?

Jeg synes Bokmålsordboka er forvirrende her. Det står: 

hvor 
der, på det stedet som bli hvor du er / jeg syns jeg ser deg hvor jeg enn snur meg overalt / hvor som helst [...]

der
som relativt adverb: stedet der han sist ble sett / huset der vi bor

Og hva gjør jeg når det ikke er et egentlig sted, slik som i «Dette er den gruppen ___ risikoen for hjerteinfarkt er størst», «Han er en av de pasientene ___ kirurgi ikke er aktuelt».

Både der og hvor kan brukes i slike leddsetninger.

Hvor brukes også når det er tale om tid, men det er oftest best å bruke da: «på den tid hvor (bedre: da) hun bodde i bygda».

I boka Godt språk i lærebøker (utgitt av Språkrådet i 1999) står dette om hvor/der:

På bokmål kan en velge mellom der og hvor i begynnelsen av leddsetninger som angir sted. Vi møter hvor ikke minst innenfor fagtradisjoner som er språklig konservative, som den juridiske. Men der er mer muntlig enn hvor og kan ofte tilrås i stedet, uansett fagområde [...]

Finn-Erik Vinje skriver i boka Moderne norsk:

I stedet for relativadverbet hvor er det ofte naturligere å bruke der, som er mer i samsvar med muntlig ordlegging: han levde storparten av sitt liv i Tyskland, hvor han fant større forståelse for sin kunst – mer talespråklig: der han fant osv [...]

Og videre: «Å veksle mellom der og hvor […] gjør et uryddig inntrykk.»

Man kan altså trygt bruke der i de fleste sammenhenger. Men merk at der ikke kan brukes i betydningen «hvor som helst»; det kan bare hete «hvor jeg (enn) snur meg», jf. ordbokeksempelet.  

(Vi har også kombinasjonen der hvor, som er korrekt nok, men ikke særlig økonomisk.)

Noen mener at der er best når ordet viser til et virkelig sted, mens hvor er best når noe er i eller på noe annet, og særlig når dette andre er noe abstrakt. Det vil si at de nok ville brukt hvor i hjerteinfarkt-eksempelet ditt (jf. «i gruppa»). Men det er oftest helt i orden å bruke der også om metaforiske steder. Etter tusenårsskiftet har for eksempel «i tilfeller der» blitt klart vanligere enn «i tilfeller hvor».

Kirurgi-eksempelet ditt bør imidlertid skrives helt om, for det er vanskelig å tenke seg pasientene som et sted (konkret eller metaforisk) der noe kan være eller skje. Man må kunne tenke seg en «stedspreposisjon» (aller helst i eller ) knyttet til det substantivet som der/hvor viser til, og selv om det er noe som heter «å utføre kirurgi på», skurrer det med der eller hvor i dette eksempelet ditt. Dette «stedskravet» til bruken av der/hvor brytes rett som det er, og trolig oftere enn før.

Sjølve på nynorsk – rett og galen bruk

Læraren hevdar at sjølv og sjølve er heilt valfrie former på nynorsk, men det kan vel ikkje stemme?

Nei, det stemmer berre i fleirtal. Det heiter

eg sjølv
du sjølv
han/ho sjølv


vi sjølv(e)
de sjølv(e)
dei sjølv(e)

Døme:

Eg gjer det sjølv – Vi gjer det sjølv(e)
Du gjer det sjølv – De gjer det sjølv(e)
Han/ho gjer det sjølv – Dei gjer det sjølv(e)

Hankjønnsord og hokjønnsord i eintal går som han/ho: mannen sjølv, kvinna sjølv.

Det same gjeld ordet det og alle inkjekjønnsorddet sjølv (t.d. dyret sjølv, departementet sjølv).

I fleirtal: mennene, kvinnene, dyra, departementa sjølv(e).

E-en ovanfor er altså ein fleirtals-e. 

Det er vanleg i uttale av nynorsk å sløyfe v-en dersom ein ikkje har v i dialekten. Men i føresett sjølve (sjå nedanfor) bør v-en vere med.

Eit anna sjølve føre substantiv (= selve)

Forma sjølve er obligatorisk når ordet står føre eit substantiv slik: sjølve jenta, sjølve departementet. Det svarer til selve på bokmål. Eintal og fleirtal har ikkje noko å seie her.

Eit anna sjølv (= til og med)

Ein annan bruksmåte er den adverbielle. Døme: «Sjølv norsklærarar kan rote med bøyinga av sjølv.» Merk: Her finst det inga fleirtalsform med -e! 

I «klassisk» nynorsk brukar ein ofte «jamvel», «til og med» eller noko anna i staden for adverbet sjølv.

 

Stille spørsmålstegn ved?

Nesten alle politikere sier at de «stiller spørsmålstegn ved» saker og ting. Er denne uttrykksmåten blitt akseptabel nå?

Den kan regnes som en sammenblanding av «stille spørsmål ved» og «sette spørsmålstegn ved». Vi anbefaler å bruke de andre uttrykkene.

Det mest «klassiske» er «å sette spørsmålstegn ved», men det ser ut til at det korteste uttrykket, nemlig «stille spørsmål ved», har fått overtaket på begge de andre, jamfør resultatet av søk i norske tekster nedenfor (fra nb.no):

 

(Nynorsk har stille/stilla spørsmål ved og setja/setje spørsmålsteikn/spørjeteikn ved.)

 

Slepp eller slipp?

Jeg vil gjerne omtale en boklansering som bokslepp, men jeg finner det ikke i ordboka. Jeg finner bare de mer pyntelige formene bokslipp og slippfest. Kan jeg ikke skrive slepp?

Jo da. Flere av «slippordene» i norsk har kommet inn i bokmålet fra norsk talemål med formen -slepp, og slik kan man fremdeles skrive dem. Det er ikke noe krav at man samtidig skriver å sleppe for å slippe.

Vi kan se litt nærmere på sammensetningene med slipp/slepp i norsk. Slepp er brukbart i de fleste ordene vi nevner her; se utklippene til slutt nedenfor. 

Sammensetninger med -slepp/-slipp

De eldste slipp- eller sleppordene springer ut av norsk landbruksterminologi. Vårslepp er det det viktigste av dem. Vi har også beiteslepp, hesteslepp og kalveslepp. Vårslepp med -e- har alltid vært det vanligste, men merkelig nok har ikke beiteslepp med -e- dominert. Grunnen er trolig at beiteslepp er en viktig landbruksterm, og agronomene skriver ofte helt annerledes enn bøndene (ellers) snakker. Hesteslepp og kalveslepp skrives snart med -e-, snart med -i-. 

Frislipp av brevduer og utslipp av olje er to fenomen som har lite med hverandre å gjøre, men begge har gitt opphav til sammensetninger som oftest skrives med i: dueslipp og oljeslipp. Disse ordene har neppe hattt stor innvirkning på de andre. Men det har nok frislepp hatt. Det skrives nå oftest frislipp, selv om frislepp var det vanligste før år 2000. Dette ordet er i sin tur påvirket av utslipp, som vi har skrevet med -i- siden skriftfellesskapet med dansk. Ordet utslipp virker nok som en stor magnet på de særnorske slepp-sammensetningene. For dem som ikke kjenner godt til vårslepp og lignende fra tradisjonelt norsk talemål, kan det virke naturlig å bruke utslipps-i-en i alle «sleppord».

Flyslepp og bombeslepp står relativt svakere enn flyslipp og bombeslipp. Her er det ikke snakk om noe som slippes ut, men noe som slippes ned. Disse to ordene har naturlig nok ikke lang tradisjon i norsk talemål, men under krigen var varianten flyslepp ganske sikkert den vanligste i distriktene der slippene fant sted.

Så har vi bokslepp og plateslepp. De kreative personene som slapp disse bransjeslangordene løs først, brukte nok både -slepp og -slipp. I-varianten har mer og mer fått overtaket i skrift. 

Endelig kommer vi til metaforen å få hakeslepp, å bli så overrasket at haka liksom detter ned på brystet (jf. engelsk jaw drop). De fleste har funnet det mest naturlig å bruke den folkelige formen av dette ordet, altså nettopp hakeslepp, ikke hakeslipp. Det første hakeslippet med -i- i norsk litteratur finner vi i en bok fra 1984, og det neste av alle ting i en artikkel i Romerikes Blad i 1986 (på romeriksmål heter det ikke hakeslipp). Det eldste hakesleppet har vi limt inn helt til slutt nedenfor; det er fra 1960, men ordet (i denne formen) er garantert eldre i talemålet. Hakeslippene har halt voldsomt inn på hakesleppene i nyere tid, men det var sleppene som slapp ut først, og de har fremdeles forspranget. Ordet er forresten lånt inn i svensk (haksläpp). Vi har ikke funnet noe hageslip i dansk.

 

Eksempler på -slepp fra norske tekster

 Gunnar Stålesen: Begravde hunder biter ikke (1994):

Harald Heide-Steen jr. om hesteslepp, fra boka Stille i studio! Værsåsnill … (1984):

Kåre Willoch om frisleppet i kredittpolitikken, fra boka Krisetid: hvorfor meget går galt, og veien videre (1992):

Jamfør Arbeiderbladet 1988:

 NTB 1945 om flyslepp (fra Lofotposten):