Punktum ble med visse unntak obligatorisk igjen i februar 1999. Bakgrunnen var bl.a. påtrykk fra statsinstitusjoner som gjerne ville ha en ensarta praksis i offentlige dokumenter. Det var mye veksling og rot, og det var ingen uten utsikter til at den nye skikken med sløyfing av punktum skulle bli enerådede.

Fordelen med punktum er at man lettere ser hva som er en forkortelse. Det er f.eks. lettere å skjelne mellom bl.a. og bla enn mellom bl a og bla i løpende tekst.

Merk at mål-, vekt- og myntenheter skal skrives uten punktum: cm for centimeter, dl for desiliter, kr for krone osv. Den regelen er minst hundre år gammel.

I ordbøker og opplistende publikasjoner kan en fremdeles bruke forkortinger uten punktum for å spare plass.

Her finner du de vanligste forkortelsene.

På nynorsk kan ein velje mellom opphøgd og opphøgt gangfelt.

På bokmål kan ein velje mellom opphøyd og opphøyet gangfelt.

Verbet bøyer ein slik (skråstrek skil mellom valfrie former):

å høgje (opp) – høgjer (opp) – høgde (opp) – har høgt/høgd (opp)
partisipp: han/ho er opphøgd, det er opphøgt/-d, dei er opphøgde

I fortid og partisipp er det heilt parallelt med:

å pløye (opp) – pløyer (opp) – pløgde (opp) – har pløgt/pløgd (opp)

(Eldre nynorsk hadde å høgje – høgjer og å pløgje – pløgjer, altså g i heile bøyinga for å vise samanhengen med høg og plog. Uttalen var meir eller mindre den same som no.)

Krav kan hete anspråk på svensk, og anspråksløs betyr det samme som kravløs (smålåten, beskjeden, nøysom) eller ikke kravstor. Både anspråk og anspråksløs må regnes som svesismer (med rot i tysk). Det er ikke galt å bruke dem i norsk allmennspråk, men det er heller ikke nødvendig.

Det er ikke mange norske skribenter som bruker disse ordene. Det er mange flere som liker å skrive fordring og å fordre i stedet for krav og å kreve. Noen bruker også adjektivet fordringsløs. Trolig brukes disse ordene mer i norsk enn i dansk, enda vi har ordet fra skriftfellesskapet med dansk. (Gregers Werles ideale fordring har nok bidratt til det.)

Men i det store og hele er det ingen grunn til å sky de enkle og kravløse ordene krav og kreve der de er dekkende. Partisippet krevende er litt lettere å skrive og uttale enn utfordrende. Men det kan være litt av en utfordring å skrive enkelt og smålåtent.

Alle prefiksa i desse orda (re-, gjen-, att- og om-) står i praksis for det same: om att. Ein kan òg tolka inn ‘attende/tilbake’ i nokre av dei. Men etymologien til kvart ledd i orda er ikkje avgjerande for bruken i dag. Skal ein forstå kva orda skal tyda, må ein sjå korleis dei har vorte brukte dei siste tiåra. Ingen av orda er særleg gamle i norsk, og noko av variasjonen i ordbruken heng saman med tilhøve i engelsk og dansk.

Om vi held oss til nynorsk og til kjeldene vi har sett inn til slutt nedanfor, kan vi koka svaret ned til dette:

attvinning (= ca. resirkulering) = ombruk + materialattvinning + energiutnytting
og upcycling = oppvinning

Men det finst andre måtar å dela det inn på. 

Studer gjerne avfallspyramiden som er sett inn mot slutten av denne artikkelen, før du les vidare.

Resirkulering 

Resirkulering er eit vidt omgrep for prosessar som gjer det mogleg å ta produkt/materiale i bruk på nytt slik at det ikkje endar som avfall (bos, søppel) i avfallsdeponi (før kalla fyllingar) eller i naturen. «Sirkelen» det er tale om, er det økonomiske eller økologiske krinslaupet.

Resirkulering kan femna om alt som er nemnt nedanfor, og ligg då nær attvinning i den vidaste tydinga av ordet, men ordet blir òg brukt i trongare tyding om materialattvinning. Den vide definisjonen finn vi i Resirkuleringsutvalet sin definisjon av avfallsresirkulering frå 1973 og i Ordbok for restprodukter og avfallshåndtering frå 1986. Den tronge finn vi mellom anna i engelske oppslagsverk, jf. dette skiljet mellom recycle og reuse. 

Ombruk/gjenbruk 

Ombruk og gjenbruk har opphav i allmennspråket, der 

å bruke noe om igjen = å bruka noko om att

Som ein ser, byggjer ombruk og gjenbruk på ulike element i det same uttrykket.

(Ein kan skilja mellom ombruk og sjølve attvinningsprosessen førebuing til ombruk, sjå forureiningslova, men det er ikkje så viktig her.)

Ein kan finna gjenbruk brukt både som overomgrep (= resirkulering/attvinning) og som synonym for materialattvinning. Liknande vingling finn ein i dansk, med genbrug (merk at *ombrug ikkje finst i dansk). Ordet gjenbruksstasjon (om mottak for sortert avfall) peikar mot ei vidare tyding, men femner ikkje utan vidare om sjøve attvinninga. Somme reserverer ombruk for å bruka noko om att på same vis og gjenbruk for å bruka det om att til noko anna. 

Men samstundes er gjenbruk og ombruk nytta som synonym i fagspråket. På avfallsområdet finn ein mange stader konsekvent bruk av ombruk, som i forureiningslova og i denne rapporten om sirkulær økonomi frå 2020 (s. 3). På andre område (som IKT) har gjenbruk fått mykje meir feste. På nynorsk kan ein likevel trygt bruke ombruk om alt. Det er ingen logisk grunn til å skilja mellom ombruksmåtane; både flasker og data blir brukte om att.

Kva går ombruk/gjenbruk ut på? Ein konkret ting som «får nytt liv» på denne måten, kan vera reingjord og istandsett, men han kan ikkje vera omforma til noko anna. Ombruk er altså eit mindre radikalt og ofte rimelegare tiltak enn materialattvinning, jf. avfallspyramiden. 

Attvinning = gjenvinning = ny utvinning

Attvinning (nynorsk) og gjenvinning er reine synonym/ekvivalentar. Grunnlaget er 

å gjenvinne noe = å vinna noko att(ende)

Det handlar om å vinna ressursar attende eller å vinna dei ut på nytt, jamfør ordet utvinning. Ein kan sjå attvinning/gjenvinning som forenklingar (der -ut- er sløyfa). 

To former for attvinning er materialattvinning (materialgjenvinning) og energiutnytting (òg kalla energiattvinning/energigjenvinning/energiutvinning). I materialattvinninga blir emna oftast brotne ned til andre emne, og ved energutnytting blir dei brende – det er altså berre energien ein vinn ut. 

Er ombruk (gjenbruk) ein slags attvinning/gjenvinning?

Ja, både Ordbok for restprodukter og avfallshåndtering (sjå nedanfor) og termbasen til Standard Norge må tolkast slik. Attvinning (gjenvinning) blir då overomgrep over ombruk, materialattvinning og energiutnytting. 

Somme skil likevel mellom attvinning/gjenvinning på den eine sida og ombruk/gjenbruk på den andre, jf. ei formulering som «gjenbruk og gjenvinning». 

Oppvinning = oppsirkulering

Når ein lagar noko nytt av noko gammalt og det nye har høgare kvalitet eller verdi, kan det kallast oppvinning eller oppsirkulering (engelsk upcycling). Det heng nær saman med omgrepa redesign, omsaum og (kreativ) ombruk.

Nokre utklipp til orientering

1) «Avfallspyramiden» eller «avfallshierarkiet»: