Jeg har i lengre tid irritert meg over bruken av ordet bekymringsfullt. En situasjon eller tilstand kan ikke være full av bekymringer. Den kan imidlertid være vel verdt å bekymre seg over, altså bør det hete bekymringsverdig. En person, derimot, kan gjerne være full av bekymringer, altså bekymringsfull. Kan Språkrådet få bukt med denne utviklingen der bekymringene flyttes fra subjekter til objekter?

Jeg har støtt på ordet blurb i forbindelse med omtaler av bøker og filmer. Hva betyr det?

Hvorfor sier barn nå «Jeg vil ha en til is» i stedet for «Jeg vil ha en is til»?

Jeg hører stadig oftere formuleringen «Hva skjer med at …». Jeg lurer på hvorfor folk snakker slik. Med andre ord: «Hva skjer med at de snakker sånn?»

Kan man si at noe «høres bra ut», på samme måte som man sier at noe «ser bra ut»? Hva med «føles ut»? Og hvorfor heter det egentlig «å se ut»?

Barna mine svarer «Jeg vet!» i stedet for «Jeg vet det!». Strengt tatt sier de faktisk «Jæ veæt!», med sterkt trykk og ikke lite selvtillit. Er denne sløyfingen av «det» noe nytt? Og kan man skrive bare «Jeg vet!»?

Heter det virkelig på ekte og på lat, eller er det barnespråk? Kan det brukes i skrift? 

Det er mange som bruker ordet sablere om å kappe hovudet av ei flaske sjampanje. Er det rett?

Jeg har alltid vært interessert i samfunnskritisk litteratur, men nå ser jeg at alt fra funksjoner til virksomheter kan være samfunnskritiske. I slike sammenhenger betyr samfunnskritisk tydeligvis ‘avgjørende for at samfunnet skal fungere’. Hva mener Språkrådet om den nye bruken av ordet?

Mediene har begynt å bruke ordet kroppsskade for det eldre legemsbeskadigelse. Jeg mener det må være kroppsskading man kan siktes for. Har jeg rett?

Nesten alle politikere sier at de «stiller spørsmålstegn ved» saker og ting. Er denne uttrykksmåten blitt akseptabel nå?

Stadig oftere ser jeg folk skrive at noe «virker å være» eller «virker være» slik og slik. Er det korrekt norsk eller påvirkning fra engelsk «seems to be»?

Jeg har laget noen nye ord. Hvordan går jeg fram for å få dem godkjent?

Vi har tallause substantiv som vert omgjorde til verb: ein fest – å feste (delta i festleg lag), ein bil – å bile, eit tak – å take (at bilen tippar rundt og hamnar på taket). Kva meiner Språkrådet om slike nyord?