Å føle på noe abstrakt og å kjenne på følelser

Du har rett i at dette ikke har vært veldig utbredt særlig lenge. Kurven går rett til værs rundt år 2000. Hva som blir det neste, tør vi ikke si.

Det var absolutt mulig å ordlegge seg slik før også (vi finner over hundre år gamle eksempler), men da var det markert og kanskje til og med poetisk språkbruk. 

Du er ikke alene om å undre deg (føle på en undring). Flere har skrevet til oss de siste årene og fortalt at de blir mer eller mindre matte av

1) at det «føles» så mye
2) at det føles eller kjennes PÅ abstrakte ting (sinnstilstander)
3) at de abstrakte tingene telles i utrengsmål (ET sinne)
4) at det føles på sinnstilstander «i forhold» til det tilstanden er utløst av eller kretser om

Sagt på den nye måten «føler de PÅ EN avmakt i forhold til utviklingen» (de føler seg altså som avmektige vitner til utviklingen).

Noen spør om uttrykksmåten har grunnlag i «å føle noe på seg». Det tror vi ikke at den har. Den viktigste forutsetningen for at vi kan snakke om å kjenne på abstrakte ting som følelser, er nok at det heter å kjenne på konkrete ting. (Det er litt vanskeligere å forklare føle på, for vi snakker sjelden om å føle på en konkret ting.)

En allmenn faktor i språkbrukshistorien er ønsket om å uttrykke seg indirekte og mindre forpliktende; jamfør formuleringer som «undertegnede» for «jeg» eller «jeg tenker at» for «jeg mener/tror at». Vi tror det ønsket har gjort seg gjeldende her. 

Det finnes også et visst saklig (altså logisk) behov for slike indirekte uttrykk. Det virker for eksempel mer logisk å føle litt tomhet enn å føle seg litt tom. Enten er man tom, eller så er man ikke tom. Men tomhet kan man jo føle litt her og litt der. Uttrykket med tomhet kan altså graderes uten at det skurrer så mye – det er dermed mer fleksibelt. Uttrykk med tomhet er blant de eldste av dette slaget – de kan ha lagt grunnlag for liknende uttrykk som strengt tatt er mindre nødvendige. 

De som ordlegger seg på den nye måten, vil nok forsvare seg med at de synes den tradisjonelle uttrykksmåten med adjektiv er for sterk eller direkte. Å si at man er sint, er en sterk innrømmelse. Kanskje man bare (vil si at man) lurer på om man kan være i ferd med å bli sint? Da kan det være lettere å si man føler litt på et sinne i stedet. Likeledes: Å si «jeg er ensom» virker sikkert mer stemplende enn «jeg føler på en ensomhet». Noen ganger kan det dessuten være vanskelig å «skrive om» til noe mer direkte; det er ikke bare å sette inn et enkelt adjektiv i stedet for et abstrakt substantiv. Eksempler: «Han velger å reise utenlands i stedet for å bli hjemme og kjenne på nederlaget.» «Alt dette er ting hun går og føler på daglig.» 

Uansett kan vi slå fast at den nye uttrykksmåten er svært substantivisk. Den stikker seg derfor enda mer ut i nynorsk enn i bokmål, ja, den bryter tvert med det nynorske stilidealet, som blant annet går ut på å bruke verb og adjektiv for substantiv. 

«Beføling av tellelige abstrakter» er en ganske ny «terapeutisk» skikk. Det er fremdeles mulig å velge andre måter å snakke nyansert om følelsene sine på.