Å tenke i tide og utide

Dette er snarere en ny tendens (fra tusenårsskiftet) enn noe helt nytt. Det er urimelig å kalle det galt. Men de fleste som kontakter Språkrådet om denne ordbruken, mener at tenking ofte er altfor generelt og dermed tilslørende. Journalister og skribenter gjør klokt i å merke seg dette.

På den ene siden er det ganske naturlig at verbet tenke breier seg over tilgrensende betydninger, for tro og synsing er en form for tenking, tross alt. Tradisjonelt kan også tenke bety både ‘tro’, ‘mene’ og ‘synes’, mer om det nedenfor. Det er likevel grunn til å anta/tro/tenke at den økte bruken av tenke om ‘tro’ og ‘mene’ har støtte i det engelske think, som dekker disse særbetydningene i mye større grad enn tenke tradisjonelt gjør.

Tradisjonell bruk

Den tradisjonelle bruken av tenke om å  ‘tro’, ‘mene’ og ‘synes’ ligger så nær den nye at det er umulig å trekke klare grenser. Men oftest mangler «at» når man bruker ordet på den gamle måten, og det ligger ganske mye bekreftelse i tonen: «jeg tenker (nok) han kommer snart», «jeg tenker du får klare deg selv».

Sammenlign disse to setningene: «jeg tenker du får få farten opp og gjøre deg ferdig med leksene» og «jeg tenker at lekser kan være en utfordring for forholdet mellom foreldre og barn». De to «tenkemåtene» passer til ulike situasjoner, og de som bruker den gamle tenke-formuleringen oftest, er nok ikke de som går i brodden for den nye (se de nederste grafene i statistikken til slutt). Men semantisk går det likevel en bro fra den gamle til den nye bruken. 

Risikabel gardering

Når man sier at man tenker noe, slipper man både å ta stilling (å mene, å synes) og å vise usikkerhet og sårbarhet (å tro). Man kan gi inntrykk av å være både objektiv og beskjeden, og dessuten prosessorientert og forhandlingsvillig.

Men gardering kan grense til ansvarsfraskrivelse. Hvis man liksom står utenfor seg selv og refererer til en prosess under topplokket, risikerer man å virke unnvikende eller manipulerende. Hvis man kombinerer det med andre motefraser, kan man i verste fall bli oppfattet som et diffust trendoffer, jamfør: «Hva jeg tenker i forhold til dette» i stedet for «Hva jeg tror om dette».

Folk som virkelig er «i tenkeboksen», må få lov til å tenke høyt ved hjelp av verbet tenke. Andre også, selvsagt. Og den tradisjonelle bruken av «jeg tenker» er en sak for seg. Men på grunnlag av reaksjonene vi får fra publikum, både tenker og tror vi at det mest tillitvekkende i de fleste tilfeller er å si rett ut hvordan man tenker. Hvis man faktisk mener, synes eller tror noe, er mene, synes og tro/tru fremdeles de beste ordene man kan velge på norsk. 

Engelsk

Men mene og tro har jo lenge hett think på engelsk, innvender noen. Mener (tenker) vi da at engelsk er tilslørende? Nei, ikke på samme måte. Utgangspunktet og de interne kontrastene i språket er ulike. På norsk kommer tenke stadig oftere i stedet for de vante uttrykkene for tro og mening. Det er først og fremst dét som vekker mistanke om unnamanøvrering. 

Bruken i norske medier

Til slutt en illustrerende statistikk hentet fra n-gramtjenesten hos nb.no (aviskilder). Følelser, opplevelser og uforpliktende tekning har kommet i hver sin bølge, delvis på bekostning av tradisjonelle uttrykk.