Derimot – tvilsom bruk av ordet

Nei, her skapes det falske motsetninger i teksten. I eksempel 1 kunne ordet bare vært sløyfet, i eksempel 2 kunne men vært brukt i stedet, og i eksempel 3 kunne det stått likevel, ennå eller begge deler.

Nærmere om 1: Det finnes en slags motsetning mellom det å dra for å gjøre noe og at det ikke gikk som ventet, men det er ikke en tydelig derimot-motsetning. Uventede konsekvenser står jo ikke i motsetning til årsaken (handlingen å dra), men til forventningen, og den er ikke nevnt til venstre.

Om 2: Det er ingen motsetning mellom det å ha lang erfaring og det å ha vært borti et spesielt tilfelle, snarere tvert imot. Skal den andre setningen stemme, må den første f.eks. handle om hva NN faktisk har vært borti.

Om 3: På grunn av munnhellet «man skal høre mye før ørene faller av» finnes det riktignok en motsetning mellom det som står foran kommaet, og det at ørene ikke har falt av. Men denne motsetningen er ikke formulert i setningen. Skal siste del stemme, må første del handle om noe som står i motsetning enten til ører eller til det å falle av.

Problemet er altså at det som kommer etter derimot, mangler en direkte motsats til venstre for derimot. Derimot er riktig bare hvis motsatsen er på samme nivå og eksplisitt formulert. Det er ikke nok at man kan tenke seg en motsats.

Motsetningskoplinger

Derimot er en tekstbinder, nærmere bestemt et ord som kopler sammen motsetninger (antiteser). På fagspråket kalles slike ord adversativkoplinger (motsetningskoplinger). Derimot og tvert imot binder sammen tydelig formulerte motsetninger. Når motsetningsforholdet er av et mer ullent slag, bruker vi andre ord, som det enkle og greie men og det litt stive imidlertid. 

Bruken av imidlertid (i skrift) har lenge vært minkende. Ordet kan ofte med fordel sløyfes eller skiftes ut med men, og noen ganger kan det skiftes ut med derimot. Men derimot bør ikke brukes som standardavløser for imidlertid.

Flere eksempler

I ytringer med derimot finner vi ofte en nektelse uttrykt med adverbet ikke. Her er noen eksempler med innledende nektelse:

• Jeg er ikke sur. Jeg er derimot sint! / Derimot er jeg sint!
• Jeg er ikke sur, men jeg er sint!
• Jeg er ikke sur, imidlertid er jeg (ganske) sint! 

• Jeg har ikke hørt mye om Ole. Kari, derimot, har jeg hørt mye om. / Derimot har jeg hørt mye om Kari. / Kari har jeg derimot hørt mye om.
• Jeg har ikke hørt mye om Ole, men jeg har (derimot) hørt mye om Kari.
• Jeg har ikke hørt mye om Ole. Jeg har imidlertid hørt mye (rart) om Kari.

Det er egentlig ingen grunn til å bruke imidlertid der derimot eller men fungerer bra, som her.

Her er et eksempel på at to verb kan settes i motsetning til hverandre:

• Jeg har ikke sett mye til Kari i det siste. Derimot har jeg hørt mye om hva hun har drevet med. 

Nedenfor kommer motsatsen/nektelsen til høyre i form av et slags antonym, altså det motsatte av et synonym. (En vriompeis er jo per definisjon ugrei.) Som vi også har sett ovenfor, kan derimot plasseres flere steder i ytringen:

1) Kari er grei. Ola, derimot, er litt av en vriompeis.
2) Kari er grei. Ola er derimot litt av en vriompeis.
3) Kari er grei. Derimot er Ola litt av en vriompeis.

Alternativ 1 er mest logisk tilfredsstillende, men få vil reagere på alternativ 2. Alternativ 3 er mer tvilsomt i skrift, men uttalt med trykk på Ola fungerer det greit.