Høres ut, føles ut

Kan man si at noe «høres bra ut», på samme måte som man sier at noe «ser bra ut»? Hva med «føles ut»? Og hvorfor heter det egentlig «å se ut»?

Svar

I dag må det regnes som greit å bruke høres ut på linje med ser ut. Men du bør være forsiktig med føles/kjennes ut i skrift, og lenger bør du i alle fall ikke gå om du har omdømmet kjært.

Høres ut som, føles ut som osv. er uttrykk av nyere dato enn se ut som. Før brukte man helst bare høres som (uten ut) eller andre uttrykk (f.eks. lyder som). Høres ut er historisk sett smitte fra ser ut.

Også uttrykket høres ut begynner å bli gammelt, og denne varianten er nå vanligere enn den uten «ut». I Kunnskapsforlagets Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner finner man eksempler både med og uten ut: «så rart det enn høres», «det høres litt rart ut». Før vi ser på de andre spørsmålene, kan vi ta en titt på brukshistorien til høres ut.

Høres ut før og nå (for spesielt interesserte)

Søker vi i Nasjonalbibliotekets samling bokhylla.no etter uttrykk i presens og preteritum, finner vi høres rart/godt ut allerede fra 1908. Går vi til N-gramtjenesten samme sted, kan vi sammenligne uttrykksfrekvenser fra et mindre korpus. Merk at grafen for «høres» inkluderer tallene for «høres ut», for det er umulig å søke etter «høres» alene (uten «ut»). Det vil si at «høres» alene = området mellom den oransje og den blå grafen. Når de to grafene nesten møtes på slutten i den første figuren, står ikke de to uttrykkene likt, tvert imot ser vi at «høres ut» (oransje) fortrenger «høres»!

(Antall og nøyaktig andel er ikke oppgitt ovenfor, for det er egentlig bare forholdet mellom grafene som er informativt.)

Utviklingen fremmes av vekselvirkning: Når «det høres lett ut» (for å ta et eksempel) brukes mer, vil det tvetydige «det høres lett» relativt oftere enn før stå for ‘det er lett å høre’. Da er det naturlig å tenke at det ikke kan bety det samme som «høres ut», eller at det ikke vil bli oppfattet slik, og at vi må ty til «ut» når vi vil ha fram den betydningen.

Føles og kjennes ut er helst muntlig språk

Føles ut og kjennes ut er nylaginger på grunnlag av se ut og siden høres ut. Det finnes fremdeles mange som synes uttrykksmåtene er barnslige, så man gjør klokt i å unngå dem i skrift. Det er også registrert uttrykk som det smaker ut / smakes ut / lukter ut / virker ut / oppleves ut. Vurderingen av disse er avhengig av såkalt språklig alder.

Kjennes godt/rart ut er belagt fra 1946 og utover, om enn meget sparsomt i begynnelsen (jf. bokhylla.no). Føles rart/godt ut dukker så vidt opp i 1937, men neste gang først i 1962, og da bare for å få det glatte lag av Andre Bjerke og Riksmålsforbundet i skriftet Hva er godt riksmål?: spørsmål og svar (s. 30–33). Bjerke svinger faktisk svøpen over alt som ikke bare ser ut, og kaller det barnslig. Eldre riksmålsikoner som Knut Hamsun, Nils Kjær og Fridtjof Nansen kom likevel i skade for å skrive «høres ut» i sin tid!

Merk at materialet på bokhylla.no er dominert av kvalitetssikrede kilder og sikkert mange strenge redaktører. På Internett finner vi et helt annet forhold.

Hvorfor se ut?

Her må vi spekulere litt.

Før i tida kunne man faktisk bruke også verbet se uten ut i samme betydning som med ut, som i engelsk to look slik eller slik. Det historiske utgangspunktet er nok karakterisering av framtoningen til personer. I Ordbog over det danske Sprog (under se 12.1) finner vi «Du seer saa gusten, bleeg og suur» og «Du ser saa vildt».

Det å se (selv) og utseendet (for andre) må ha blitt oppfattet som to sider av samme sak. For tenk deg at noen ser sint på deg: Vedkommende ser da sint, dvs. ser og er sint. Samtidig virker han eller hun sint på oss. På samme måte: ser blid. Det å kaste blikk er å gi et visst inntrykk.

I norsk og dansk har vi fått tillegget ut. Det er greit, for man ser jo utover, ut av hodet, under øyenbrynene. Da uttrykksmåten ble vanlig om å gi et visst inntrykk, kunne andre adjektiv snike seg inn. Etter en tid ble det mulig å si f.eks. at noen så stygg ut selv om vedkommende ikke sendte blikk («looks») som var stygge. Da lå veien åpen for å omtale gjenstander på linje med folk: «Den så stygg ut.»

Ikke bokstavelig ut

«Ut» gir logisk mening når vi tenker på syn, ikke når vi tenker på de andre sansene. Men vi har jo for lengst sluttet å tenke på synet og blikket til den som ser slik og slik ut. Den logiske meningen er borte. Ut er bare en nøytral lest som andre verbuttrykk (som viser til andre sanser) kan sys over. Skulle vi hatt et adverb som viste sanseretningen ved hørsel, burde det kanskje ha vært inn. Men det er altså ikke relevant.

Også i det semantisk beslektede verbet synes er synsvinkelen så å si vrengt, slik at det ikke kan tolkes bokstavelig på samme måte som før. Vi kan fremdeles bruke verbet i den opprinnelige passive betydningen, for eksempel «Dette synes (meg) merkelig» (= ‘syner seg for meg’), men det er nå vanligst å bruke det aktivt, som i «Jeg synes det er merkelig».

Del denne siden