Klokkertro, kullsviertro

 

Det er vanskelig å si sikkert hvor gammelt klokkertro er. Et søk i Nasjonalbibliotekets samling av digitalisert litteratur (www.nb.no) gir bare ti spredte treff før 1945, det eldste fra Aftenposten i 1896, i et korrespondentbrev fra Sverige. I Sverige hadde man allerede ordet klockartro og regnet det som knyttet til klockarkärlek og kolaretro (jf. Svenska Akademiens ordbok).

 

Vi kan ta en nærmere titt på de to ordene som klokkertro hevdes å stamme fra.

Klokkerkjærlighet er det i alle fall noe muffens med. Ifølge Ordbog over det danske Sprog er det en feiloversettelse av amour de clocher ‘sogne- eller bygdepatriotisme’ (etter at clocher fikk utvidet betydning fra ‘kirketårn’ til ‘kirkesogn’). Det var forresten ikke mye brukt i norsk litteratur før helt på tampen av 1800-tallet. Men det fantes i både dansk og svensk.

Kullsviertro går ifølge Bevingede ord tilbake til tysk på 1500-tallet (notert av Luther). Det er knyttet til en anekdote om en kullbrenner som ble spurt om hva han trodde på, og svarte: «Hva kirken tror.» På et nytt spørsmål: «Hva tror da kirken?» svarte han: «Hva jeg tror.» Ordet er kjent på mange språk, fra svensk (kolaretro) til nylatin (fides carbonaria). Vi har fått det fra dansk. (I norsk talemål heter det helst «køl(a)brenner», og kullbrenneren har stort sett sluppet unna fanatikerstempelet.)

Kullbrennerne forsvant fra kulturlandskapet og etterlot seg stedsnavn som Kølabånn. Klokkere var det fremdeles mange av. Kanskje de måtte ta kullbrennernes angivelig uforbeholdne tro og kjærlighet på sin kappe? Men klokkertro kan også ha stått på egne bein fra starten av og gitt god mening både for andre bygdefolk og for presten.

 

De siste tiåra har også klokkeren bleknet i folks forestillingsverden. Han er faktisk i ferd med å forsvinne fra det ordet han en gang muligens visket kullsvieren ut av. I dette tilfellet er tidens tann rett og slett klokka. I dag (oktober 2014) er klokketro mer utbredt på nettet enn klokkertro!

 

Første sted vi finner ordet klokketro i litteraturen på nb.no, er i en bok fra 1964, fra Lutherstiftelsen av alle ting. Det står til og med «naiv klokketro». Men VG var ute ti år tidligere og kunne fortelle at Sven Rydell har klokketro på Malmö. Likevel er selve ordet klokketro mest et særnorsk fenomen.