Med luene i hendene og vondt i hodene sine? Om distributivt entall

Mediene bobler nå over av setninger som «de mistet livene sine» og «de mistet jobbene sine». Det heter vel bare mistet livet og mistet jobben uansett hvor mange som gjorde det? Men hvor går grensen? Hva med «syrerne flyktet fra hjemmene sine» eller «de skrev til konene sine»?

Svar

På norsk har vi noe som har blitt kalt distributivt entall eller fordelingsentall. Det går ut på at vi ofte bruker entall om slikt som alle er utstyrt med, også når vi snakker om flere personer. Engelsk har gjerne både flertall og eiendomsord i tilsvarende uttrykk.

Eksempler:

De rettet ryggen (ikke ryggene)
De tok hatten av for henne (ikke hattene)
De mistet livet (ikke livene)

Dette er ikke en altomfattende regel, men en sterk tendens som særlig gjelder kroppsdeler (nesten konsekvent), klær og fast tilbehør. I tillegg har vi mange faste uttrykk som alltid står i ubøyd form eller entall (for eksempel de lånte øre til ham, de ble lange i maska, de bar giftering, de gikk med stokk og de spilte gitar). Vi skiller ikke nøye mellom disse typene nedenfor.

Det finnes dessuten en stor gråsone mellom entall og flertall som vi kommer tilbake til.

Ord som gjerne settes i entall

På visse betydningsområder finner vi mye entall:

Kropp, kroppsdeler og enkelte organer

De ville få litt sol på kroppen
De hadde vondt i hodet / høl i huet
De stod med ryggen til / i vann til brystet / med rumpa bar / med blottet hode
De stakk nesa i andres saker / fikk rusk i øyet
De tok/holdt hverandre i hånda (De holdt hverandre i hendene = begge hendene)
Søstrene var kjent for å snakke rett fra levra

Ordet hjerte brukes mye i faste uttrykk, oftest i entall. Også i konkret betydning brukes gjerne ubøyd form eller bestemt form entall:

De ble varme om hjertet / følte et stikk i hjertet / hadde hjertet i halsen
Begge hadde dårlig hjerte / problemer med hjertet

Men det er lett å finne eksempler på rimelig bruk av flertall, både i konkret og overført (særlig religiøs) betydning:

Hjertene deres slo i takt / Kirurgen sendte hjertene deres til transplantasjon
Gud kjenner hjertene deres (men jf. Vårt hjerte gleder seg i ham, Sal 33,21)

Både i hjertet vårt og i hjertene våre har lang tradisjon. I hjertene våre sprer seg nå med støtte i engelsk, men selve varianten er eldre enn engelskpåvirkningen.

Organer og kroppsdeler som de fleste har to av, står oftest i flertall, særlig i konkret betydning.

Plagg og mer eller mindre fast tilbehør

De stod med lua i hånda / i underbuksa
De stod med hånda (én hver) eller hendene (begge) i lomma (her hører lomma nærmest til hånda)
De tente pipa og la i vei

Sinn og syn

De hadde sterk vilje / følte fred i sinnet / solgte sjela si

Jamfør hjerte i overført betydning ovenfor.

Alle hadde gjort seg opp en mening om emnet
De har et fornuftig syn på saken (ikke entydig distributivt; kan vise til at de deler synet)

Livet

Og tok de enn vårt liv (i salmen «Vår Gud han er så fast en borg»)

Flertall er ikke alltid utelukket. Vi har en egen artikkel om livet/livene i svarbasen.

Yrker og roller

De mistet jobben (jobbene bare hvis de hadde flere hver)
De hadde det til felles at de var sjalu på kona

Ubøyelige uttrykk på samme område:

De ble ansatt i fast stilling
Alle tre har vært president i hjemlandet (jf. presidenter i sine hjemland)
De ble vitne til en ulykke

Andre ting som vi vet er knyttet til hver enkelt

Ingen av dem hadde husket passet
Alle fikk trekk i lønna

Komplikasjoner

Formuleringene ovenfor vil bli riktig tolket fordi vi vet hvordan verden er innrettet, eller fordi den språklige konteksten gjør det klart hva som er ment. Hvis den bokstavelige tolkningen er svært søkt (og f.eks. impliserer at to har på den samme lua), kan vi jo se bort fra den. Men hva med eksempler som:

Da de kom hjem til kona (si) / ektemannen (sin)
De flyktet fra hjemmet (sitt)

Disse formuleringene kan fungere greit i den rette sammenhengen. Men av og til kan pussige tolkninger trenge seg på, og da må det være greit å ty til flertall. Det kan gjelde både liv, hjem, koner og menn. Flertall i de to siste eksemplene dine er ikke galt, faktisk er det god tradisjon for å skrive for eksempel:

De flyktet fra hjemmene sine (hvis det er tale om mennesker fra ulike hjem)

Entall duger ikke på tvers av familier når vi snakker om søsken eller foreldre. Vi må oftest skille mellom:

De snakket om mora (si) (felles mor)
De snakket om mødrene (sine) (ulike mødre)

Flere unntaks- og tvilstilfeller

Tellelige (ofte konkrete) ting i fokus

Å få sol i ansiktet og å ha vondt i hodet er faste uttrykk der antallet ansikter og hoder er i bakgrunnen. Det er annerledes her:

Han så ansiktene deres for seg
Han proppet hodene deres fulle av reaksjonære meninger (eksempel fra i Bokmålsordboka)
Fantomet klinket hodene deres sammen
Han talte hodene i forsamlingen

Personlig bakgrunn og livshistorie

Alle deltakerne hadde en tragisk livshistorie
Deltakerne hadde en tragisk livshistorie (heller: tragiske livshistorier)

Det første kan neppe misforstås, takket være sammenhengen. Det siste kan i entall misforstås som at de opplevde historien sammen.

Kombinasjon med ulik/forskjellig

Merk samspillet med ulik/forskjellig, som har en slags distributiv betydning i seg selv:

Deltakerne hadde samme bakgrunn – Deltakerne hadde ulik/forskjellig bakgrunn
De så verden i samme perspektiv – De så verden i ulikt/forskjellig perspektiv
De så verden fra samme ståsted – De så verden fra ulikt/forskjellig ståsted

Kommentarer:

Forskjellige bakgrunner kan ikke kalles galt, og i de forskjelligste bakgrunner er flertall nødvendig.

Flertall ulike/forskjellige perspektiv kan i teorien også vise til at de hadde flere hver (jf. «Jeg prøvde å se saken i forskjellige perspektiv»).

Flertall ulike/forskjellige ståsteder går også bra.

Alder

Begge disse variantene er gode og gamle i norsk:

Barn i forskjellig/ulik/ymse alder
Barn i forskjellige/ulike/ymse aldre

Men det må hete:

Barna har forskjellig/ulik/ymse alder

Engelsk: både flertall og eiendomsord (jf. hodene sine)

Mange er i dag så sterkt påvirket av engelsk at de synes det er noe ulogisk ved den norske uttrykksmåten. Samtidig gjennomfører de den engelske tankegangen bare delvis. På norsk sier vi ikke at vi må bytte busser. Men engelsk krever flertall: We must change buses. På norsk tar vi gjestene i hånda og hilser på dem, men på engelsk heter det jo shake hands.

Den tradisjonelle norske uttrykksmåten er enkel og praktisk, og logisk nok.

I forbindelse med kroppsdeler og eiendomsord (som sin) ser vi en annen forskjell mellom språkene. Engelsk må ha med hvem eieren av kroppsdelen er. På norsk er det implisert. Det er logisk og elegant på sin måte:

He shook his head
Han ristet på hodet

«Har du vondt i magen din?» er noe vi kanskje sier til små barn. Vi kan sette de to fenomenene på spissen, slik:

De hadde vondt i hodene sine.
> (godt norsk:) De hadde vondt i hodet.

Vi råder til å sløyfe både flertallsbøying og si/sin/sitt/sine der det er mulig.

Del denne siden