Pappenheimere
Mange snakker om å kjenne sine pappenheimere. Men det kan da ikke være særlig mange av dem som kjenner til de opprinnelige pappenheimerne? Dessuten virker det som om folk legger litt ulike ting i uttrykket. Hva er riktig?
Det står i Bokmålsordboka at en pappenheimer var en soldat under grev Pappenheim i trettiårskrigen (1618–1648), og at det har betydd ‘trofast tilhenger’. Uttrykket jeg kjenner mine pappenheimere brukes nokså uavhengig av dette; det betyr bare at man vet hvem man har med å gjøre.
I Den Danske Ordbog får vi dessuten vite at det faste uttrykket er «udbredt som (skjult) citat fra Schillers skuespil ‘Wallenstein’» (fullført i 1799). I stykket sier feltherren Albrecht von Wallenstein «Daran erkenn ich meine Pappenheimer». Det er er ment som en anerkjennelse av grev Pappenheims kyrasserere (ryttersoldater med kyrass). Selve ordet pappenheimer har også senere vært brukt i positiv betydning.
Ironisk vending
Siden ble det ironisk, og i dag er ikke pappenheimerne lenger ens egne trofaste folk, men hvem som helst som man har en oppfatning om, og som man vet hvor man har. Slik brukes uttrykket både i Tyskland og i Norden. Det ligger ikke så langt fra uttrykket kjenne lusa på gangen.
I norsk prosa
Uttrykket var i bruk i dansk-norsk på slutten av 1800-tallet. I Aftenposten 16.11.1872 fortelles det om korsikanernes
uimodstaaelig[e] Trang til at bekrige hinanden innbyrdes. Keiserdømmet, der kjendte sine Pappenheimere, med hvilke det jo ogsaa var Blodsforvandt, vilde sætte en Stopper for denne Lidenskab og forbød derfor Korsikanerne at have Vaaben. Ganske at forhindre dem i at slaa hinanden ihjel var selvfølgelig umuligt; men Forbudet havde dog meget gavnlige Følger.
I landsmålet ble uttrykket muligens ikke satt på trykk før i 1894. I bladet Den 17de mai 1.8.1911 finner vi et godt eksempel på bruk av ordet. Det handler om en gartner bosatt i Lier (men opprinnelig fra Nes i Hallingdal) som seint på 1800-tallet sleit med å få solgt sorten haugmannseple fra Krødsherad fordi han ikke kjente sine pappenheimarar godt nok.
Ein dag kom no avlidne meierimeister Berner til gartnaren og gartnaren kom til å klaga over, at ingen vilde kjøpe hallingepli hans. Berner som var ein gløgg kar sa: «Du er ein tosk, du kjenner ikkje dine ‘pappenheimarar’. Du skal setja eit fint utanlandsk namn paa eplet, so skal du nok sjå dei kjøper hallingeple.»
«Ja, men kva skal eg kalle dei?» spurde gartnaren.
«Du skal kalle dei Edengross,» sa Berner.
«Javel, lat gå,» sa gartnaren.
Næste aar gjekk Edengross som varmt kveitebrød og er den dag idag halde for eit godt eple.
Pappenheimerne var i dette tilfellet frukttredyrkerne, eller kanskje gartnerens landsmenn generelt.
Del denne siden
