Russergrensen?

Denne sammensetningen er ikke normert, det vil si at skrivemåten er valgfri, men det er ingen tvil om at russegrensa og russegrensen uten -r- er det tradisjonelle i norsk.

Forleddet russe- finner vi i en rekke sammensetninger, blant annet artsnavn (russearve, russegras, russelaks, russekveke, russekobbe, russevåk) og ord knyttet til pomorhandelen og samkvem med russere (russefartøy, russehandel, russemel, russenorsk). Merk også det folkelige meteorologiske uttrykket russevarme.

Russe- er det tradisjonelle enten det gjelder Russland, innbyggerne eller noe russisk generelt. Varianten russer- brukes bare når sammensetningen peker mot innbyggerne, som russervennlig og russerfiendtlig. I akkurat disse tilfellene er r-en blitt nødvendig.

Men tradisjonelt viser russe- spesifikt til russere også. Merk at det i nordnorske aviser nesten utelukkende het russefange til lenge etter krigen, enda ordet viser klart til russere, ikke til Russland. (De fleste fangeleirene var i Nord-Norge.) 

Vi ser et omslag i avisene i både nord og sør etter tusenårsskiftet. Det blir mer russer- og mindre russe-. Hovedgrunnen er nok at kjennskapen til innarbeidet ordbruk er svekket, men det er sikkert en medvirkende årsak at russen gjør seg så sterkt gjeldende i mediebildet.