Skråsikkerhet

Skråsikker virker ulogisk hvis man tenker på adjektivet skrå. Men opprinnelsen er nok skrauv og skrov ‘noe som ruver’, jamfør skrauv, skrov og å skrøyve.

Det betyr altså nærmest ‘kjempesikker’.

I sørøstnorske dialekter har skrauv- og skrov- vært generelle forsterkere (akkurat som kjempe-). Slik er det også i svenske bygdemål. Et lignende dialektord er skrovstor (uttalt skråstor).

Hvorfor -å-

Skrov/skrauv har også blitt uttalt med /-å-/ eller /-ø-/, og med og uten /-v/. Ordet skrovis har gjerne blitt uttalt /skråis/.

Det er altså ikke så rart at vi fikk skrivemåten skråsikker (skraasikker) da ordet festet seg i skrift rundt 1880. Skrauv- og skrov- manglet klangbunn i det dansk-norske skriftmålet. Skriftbildet skraa- (skrå-) var derimot kjent.

Nedenfor går vi nærmere inn på en annen hypotese: at skrå her står for ‘skinnbok’. Dette er nok for spesielt interesserte og tålmodige.

Skinnteorien: som hånd i fingert hanske

Etymologene Hjalmar Falk og Alf Torp kjente ordet skrauv og mente at skråsikker var skrauvsikker. Ordbog over det danske Sprog har samme forklaring og regner ordet som et lånord fra norsk. Men ifølge Den Danske Ordbog stammer skrå i skråsikker fra det gammeldanske (og gammelnorske) skrá, som er omtalt slik i Bokmålsordboka:

skrå (norr. skrá, egentlig ‘tørt skinnstykke’) om eldre forhold: (skinnbok, pergament med opptegnet) lov, statutt eller lignende // hirdskrå, laugsskrå

Den samme forklaringen finner vi i Norsk Ordbok og naob.no. Det kan jo virke logisk: så sikkert som om det stod eller kunne settes i ei skrå! Men kulturhistorisk er det usannsynlig at skråa skal dukke opp i skråsikker etter å ha vært mer eller mindre borte i den aktuelle betydningen i lange tider. Adjektivet skråsikker ble vanlig i skrift på slutten av 1800-tallet, og på den tida betydde skrå i folkemålet snarere skinnlapp enn lovbok.

Det fantes også et annet skrå som logisk sett kunne vært en aktuell kandidat: låsskrå. Det betyr ‘plate som danner bunn i en lås’. Men det er ingen opplagt grunn til å trekke inn flere kandidater, for det er egentlig ikke noe som mangler i Falk og Torps forklaring. Dersom Falk og Torp har rett i at skrøvsikker har funnes dialektalt, utelukker det at -å- er utgangspunktet; noe slikt er lydhistorisk nærmest umulig.

Negativt eller positivt?

Brukt om personer er ordet sjelden nøytralt eller positivt. Allerede den første forekomsten i norsk litteratur, som vi finner i Alexander Kiellands Arbeidsfolk (1881), er et eksempel på det.

Sikker eller usikker?

Unge dansker er i ferd med å gjøre skråsikker til et pendelord, altså et ord med to motsatte betydninger. Det forringer bruksverdien til ordet kraftig, så det gjelder å bruke ordet mest mulig i den opprinnelige betydningen om man vil berge den. Minst 3 av 15 forekomster av «litt skråsikker» på norske nettsider rommer allerede (mars 2015) den motsatte betydningen. Årsaken til forvirringen er selvsagt den sekundære tilknytningen til adjektivet skrå, som peker mot noe som ikke står så støtt.