Til skjells år – uten sjel!

For det første heter det skjells år. Skjell er et annet ord for skille eller forskjell. I gammelnorsk var ordet skil. Det betydde også vett og forstand, for å forstå er blant annet å kunne skille eller skjelne, ikke minst mellom rett og galt.

Skjells år har også vært skrevet skjels år i norsk og dansk-norsk. På nynorsk skrives det skils år, som kan uttales /sjéls år/.

Når?

Å få vett og bli voksen er jo en gradvis prosess (jf. verbet å vitrast), men tre kjente grenser i denne sammenhengen er skolemoden alder, konfirmasjonsalder og myndighetsalder.

I gammelnorsk opererte man med skilningaraldr i tillegg til samvizkualdr ‘bevisst alder’ og skynsemdaraldr ‘fornuftsalder’. Det var et relativt begrep. Se også dansk skelsalder og skelsår, svensk skälsålder og engelsk age of discretion og age of reason.

I religiøs sammenheng har uttrykket en spesiell betydning (jf. latin aetas eller anni discretionis), men grensa har ikke ligget fast, jf. denne fotnoten fra boka Konfirmasjonen i reformasjonstiden (1966):

Det var ikke siste gang grensa ble skjøvet på, se Barn og nattverd (1981). Men å skyve den opp mot pensjonsalderen er ikke rimelig, hverken i religiøs eller verdslig sammenheng. Hvis man mener at noen drar på åra eller er tilårskommen, får man heller si det.

Hverken sjelesår eller skjellsord

At det skulle handle om sjela (sjels år og alder), er en over 150 år gammel misforståelse. Kanskje gir uttrykket mening for dem som bruker det, men vi fraråder å bruke det i samme betydning som skjells år.

Noen mener at det ikke bare handler om sjel, men at sjela kommer lovlig seint i livet, i alle fall for den første dessertgenerasjonen:

arbeidsstokken [blir] eldre på grunn av [at] de store barnekullene fra 40-årene etterhvert nærmer seg sjels år og alder (regjeringen.no)

Til slutt nevner vi skjellsord og alder, en humorklisjé som snart er like vanlig som det opprinnelige uttrykket.