Tolking eller tolkning på bokmål?

Ifølge Bokmålsordboka er det ikke noe klart betydningsskille mellom tolkning og tolking. Det er altså ikke som med paret bygging/bygning, som er et skoleeksempel på det skillet du nevner.

Det er fullt mulig å bruke tolking om handlingen (det rene verbalsubstantivet) og tolkning om resultatet, hvis man ønsker det. Det er et mønster som gjelder for mange liknende ordpar. Men det er nok ikke lett å skille konsekvent mellom formene i praksis, og grunnlaget for det er diskutabelt.

Ulike «fag»?

Mange vil gjerne skille på grunnlag av fagområde også, for eksempel mellom dikttolkning med -n- og f.eks. tolking til tegnspråk uten -n-. Det logiske grunnlaget for dette er tynt, men det speiler et språkhistorisk mønster: Det ordet som viser til det mest praktiske og direkte, har oftere den særnorske formen (-ing), mens det som viser til «finere» og mer abstrakte ting og sysler, har en form fra skriftfellesskapet med dansk (her: -ning brukt i vanlig verbalsubstantivisk betydning).

En annen måte å gjøre tolking «finere» på, er å legge til for- og skrive tolkning, jf. for eksempel bibelfortolkning (= bibeltolking). Men det er ikke nødvendig.

Hva skal man velge?

Det er ikke obligatorisk å rette seg etter de tendensene til mønstre som er omtalt ovenfor. Du kan for eksempel velge den formen som faller mest naturlig, og holde deg til den.