Ut og spise, ut og reise

Du skal ut og spise, og du skal dermed sikkert også ut for å spise. Mellomtingen ut å kan du gjerne hoppe over.

Alle de tre variantene har lenge vært brukt i norsk, men vi anbefaler altså ikke ut å. Varianten ut og spise og ut og reise har vært den vanligste i skrift i over hundre år. 

Hvorfor og?

Glem for et øyeblikk alt du har lært om den såkalte fortidsprøven. Den fungerer ikke her.

På norsk er det som kjent helt vanlig å si «Jeg skal ut» uten noe verb i infinitiv etter hjelpeverbet skal. Vi underforstår et bevegelsesverb i infinitiv før ut, for eksempel dra eller gå. Det er nærliggende å tenke at det er det samme vi gjør når vi sier «Jeg skal ut _ spise». Vi får:

Jeg skal (gå) ut og spise. 

Og er sideordnende, men det betyr ikke at det er snakk om to atskilte handlinger som kan settes i hvilken rekkefølge som helst (som i «jeg skal spise og drikke»). Gå ut (eller bare ut) er innledningen til det som nevnes etterpå. I mange dialekter har gå ut og smeltet sammen til «gåutog» /gåutå/. 

Ikke hensiktsinfinitiv

Før i tida brukte man gjerne bare å (som gjerne ble skrevet at) i stedet for for å (jf. engelsk to, ikke for to). Dette er såkalt hensiktsinfinitiv.

Man kunne bruke å + infinitiv også etter et verb i presens eller preteritum:

Jeg går ut å spise
Jeg gikk ut å spise

Ikke mange ville skrevet det i dag. Uttrykket består altså ikke lenger fortidsprøven, som går ut på å bøye det første verbet i preteritum og se om det andre verbet kan bli stående i infinitiv. Det vanlige i dag er enten

Jeg går ut for å spise
Jeg gikk ut for å spise

eller, med verbene bøyd i samme tid:

Jeg går ut og spiser
Jeg gikk ut og spiste
(naturligvis med og uttalt /å/)

Siden vi ikke sier «jeg gikk ut å spise», er det liten grunn til å tro at vi bruker denne hensiktsinfinivitiven i «skal (gå) ut _ spise».

Også inn og?

Regelen gjelder også for lignende uttrykk, som inn og, ned og, bort og, hjem og.