Kommunaldepartementet sparer på skillingen, men lar daleren gå

Kronikk i Khrono
Av Åse Wetås, direktør i Språkrådet

Husker du saken om Mats Lund? Han forstår ikke brevene han får fra Nav. Han er 32 år, men må få hjelp av mamma for å avkode det byråkratiske språket. Noen ganger sliter også hun med å forstå hva som står i brevene. Lund er ikke alene. Over halve befolkninga mottok en utbetaling fra Nav i 2022. Nav er en av de etatene i Norge som har mest kontakt med enkeltpersoner.

Undersøkelser viser at en av tre sliter med å forstå brev fra det offentlige. Vanskelig språk og uklar informasjon er tidstyver både for innbyggerne og saksbehandlerne. Det stjeler tillit og skaper stor frustrasjon. Derfor jobber vi i det offentlige mye med å forbedre språket vårt. Det er effektivt for oss selv, og vi er forpliktet til det etter språkloven. Ikke minst gir det bedre tjenester til innbyggerne.

Men det er ikke enkelt for rådgivere og saksbehandlere som skal informere om vedtak slik at innbyggerne forstår, når regelverket som ligger til grunn for vedtaket, er komplisert og ofte formulert i et omstendelig og uklart juridisk språk. Uklart språk kan gjøre innholdet vanskelig tilgjengelig for saksbehandlerne også. Da er det tryggest for dem å formulere vedtaket i et språk som ligger opp til den kompliserte lovteksten. Slik sildrer det vanskelige lovspråket ned gjennom forvaltninga i staten og kommunene og ut til innbyggerne. Dersom lovteksten er kronglete, er det fare for at vedtaksbrevene blir like kronglete.

Tar problemet ved rota

Så hvorfor ikke skrive lovene i et klart og forståelig språk i utgangspunktet? Den tanken har noen allerede tenkt! Ved Universitetet i Oslo (UiO) lærer jusstudentene ikke bare å forstå, tolke og bruke lover. De lærer om godt lovspråk, og de øver på å skrive utredninger og lover som er lettere å forstå. De skriveføre og språkkyndige juristene er et gode for samfunnet både på kort og lang sikt.

Lederen for språksatsinga ved jusutdanninga, jurist Jon Christian Fløysvik Nordrum, har selv fått erfare konsekvensene av uklart språk. Han misforstod kommunens søknad om barnehageplass og brukte halvannen time hver dag i et år på levering i barnehagen fordi barnet fikk plass i feil bydel. Selv garvede jurister må gi tapt i møte med det tunge byråkratspråket.

Struper en suksess

Språksatsinga ved UiO er resultatet av en samarbeidsavtale mellom universitetet og Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD). Den tiårige avtalen om klarspråk i juridisk utdanning og forskning ble inngått i 2016, og den har sikret en forutsigbar finansiering, slik at universitetet har kunnet etablere et solid fagfelt.

Departementet sier selv at satsinga har vært en suksess, og at kompetansen universitetet har bygget, er meget ettertraktet og verdifull i forvaltninga. Likevel sier departementet opp samarbeidsavtalen uten noen spesiell grunn, tre år før tida.

Ødelegger for sine egne mål

KDD spenner bein på seg selv ved å si opp avtalen med UiO. Dette departementet har blant annet ansvar for digitaliseringa av offentlig sektor og for forvaltningspolitikken generelt. Det har selv et skrikende behov for jurister som kan utarbeide et klart og digitaliseringsvennlig lovverk, og som skjønner hvordan man skaper tillit og effektivitet i forvaltninga.

KDD er dessuten ansvarlig for å gjennomføre tillitsreformen, som skal utvikle offentlig sektor og øke handlingsrommet for de ansatte. Regjeringa skriver at «det er behov for å bruke kompetansen i førstelinjen bedre, jobbe smartere, utvide bruken av ny teknologi, fremme leder- og medarbeiderskap og å øke innovasjonen i offentlig sektor». Kompetanse innenfor klarspråk er avgjørende for å nå regjeringas mål.

I Hurdalsplattformen står det at norsk språk skal bli løfta fram i høyere utdanning og forskning. Klarspråksatsinga ved UiO er et glitrende eksempel på dette. KDD har også et ansvar etter språkloven for å gjennomføre språkpolitikken i sin sektor. Oppsigelsen av avtalen med UiO vitner om at KDD ikke tar sitt språkpolitiske ansvar på alvor.

Sløser med penger og tillit

I løpet av de siste 15 åra har arbeid med klarspråk blitt mer og mer etablert i norsk forvaltning. Klarspråk skal medvirke til at innbyggerne får eller finner fram til riktig informasjon, at de forstår informasjonen, og at de kan bruke den til å gjøre det de ønsker eller det som kreves. Den norske språkloven har en egen paragraf som forplikter offentlig sektor til å bruke et «klart og korrekt språk som er tilpassa målgruppa». Det er departementene som har det øverste ansvaret for oppfølging av språkloven i sine sektorer.

En ekstra gevinst av klarspråksarbeid er at virksomhetene sparer penger. En FoU-rapport som Menon Economics har utarbeidet for KS, viser hvor lønnsomt det er å investere i klarspråk. Offentlig sektor vil med stor sikkerhet få en avkastning på mellom 30 og 300 prosent ved å investere i klarspråksarbeid, ifølge rapporten.

Når vi vet hvor mye offentlig sektor kan spare på å skaffe seg saksbehandlere med klarspråkskompetanse, er det svært overraskende at departementet ikke vil følge satsinga ved UiO helt i mål. Konsekvensene kan bli store på lang sikt. Uten systematisk klarspråksarbeid vil det offentlige bruke lengre tid på saksbehandling. Det vil bli flere feil og misforståelser i kommunikasjonen mellom innbyggerne og forvaltninga, og tilliten til forvaltninga kan bli svekka.

Gjør det, gjør det, gjennomfør det! Etter avtalen mellom KDD og UiO skal departementet bidra med ni millioner kroner fordelt over de tre neste åra. For departementet bør dette være småpenger, men for klarspråksatsinga ved UiO er det en viktig del av det økonomiske fundamentet. For storsamfunnet vil disse pengene i neste omgang gi en enorm gevinst – både i form av rene penger og i form av tillit fra innbyggere som Jon Christian, Mats og moren hans. Offentlig sektor trenger den tilliten.

Kjære KDD, gjennomfør klarspråkssamarbeidet med UiO. Tallens tale er klart språk: Det lønner seg.