Å eller og
«Å» forteller at det følger en infinitiv etter, og kalles derfor infinitivsmerke, mens «og» tilhører ordklassen konjunksjoner (forbinderord).
- Hovedregel
- Fortidsprøven
- Verb som tar infinitiver som objekt
- Ligge og prate
- Dra og handle
- Ut og spise
- (Komme) ut å kjøre
- Vær (så) snill
- Vær så god
- Infinitiv som utfylling
Hovedregel |
---|
«Å» står bare foran verb i infinitiv, mens «og» forbinder (står mellom) sideordnede ord eller ordgrupper av ymse slag, også infinitiver. Det er ofte når og står mellom to infinitiver, som i eksempelet «Jeg får så lyst til å hoppe og danse», at vi kan komme i tvil om å eller og. Da kan vi enten prøve å hjelpe oss med et knep som kalles fortidsprøven, eller finne ut av den grammatiske sammenhengen. |
Fortidsprøven |
Prøv å sette verbene i fortid (preteritum). Hvis det siste verbet stritter mot endringen, skal det stå i infinitiv med infinitivsmerket «å» foran seg. Hvis verbene lar seg bøye sammen, skal det stå «og» mellom dem. Eksempel 1:
Preteritum av spise er spiste, og preteritum av drikke er drakk. Begge verbene lar seg villig bøye, og setningen gir god mening i preteritum:
Spisingen og drikkingen er atskilte handlinger. Vi kan til og med si «Hun både spiste og drakk». Altså skal det stå og mellom infinitivene også:
Eksempel 2:
Preteritum av lære er lærte, og preteritum av lese er leste. Kan det hete
Nei. Alternativ b gir ikke mening, og alternativ a gir i beste fall en annen mening, der å lære og å lese framstilles som atskilte handlinger. Altså må det hete:
Grammatisk forklaring: I eksempel 1 ovenfor er spise og drikke sideordnet (spise + drikke). Sammen er de objekt for og underordnet må. Det er bare sideordnede infinitiver som skal ha og mellom seg. I eksempel 2 er å lese objekt for må lære. Et objekt er underordnet verbalet. Det kan ikke stå og (pluss) mellom verbalet og objektet. |
Verb som tar infinitiver som objekt |
Det er en mindre gruppe verb som tar andre verb som objekt. I denne gruppa finner vi begynne, forsøke, fortsette, greie (= klare), huske, klare, lære, nekte, pleie (= ha for vane), prøve, trenge, våge, ønske. Foran objektene, som altså er underordnet verbalene, bruker vi infinitivsmerket. Eksempler:
Også her gir fortidsprøven riktig resultat: Hun begynte å lære å lese. Hun prøvde å spise og (å) drikke. Men det er ikke alltid vi kommer i mål med fortidsprøven. Derfor har vi listet opp noen spesialtilfeller nedenfor. |
Noen spesialtilfeller |
Det er ikke alltid to sideordnede infinitiver forteller om to atskilte handlinger. I noen uttrykk forteller det første verbet om rammene for det neste. I uttrykk som disse skriver vi og:
Fortidsprøven gir for så vidt riktig resultat: «De lå og pratet» og «De stod og kranglet». Men dette er tvilsom bruk av prøven. Også uttrykk med presens partisipp fulgt av infinitiv skrives med og: Også i uttrykk som disse skriver vi og:
Vil vi understreke at den første handlingen har et formål, kan vi også skrive «De ville dra for å handle» osv., men oftest er det best å bruke og uten for. Uttrykkene være med (på) å og være med og er omtalt i svarbasen vår. Vi kan legge til den muntlige uttrykksmåten ta og, som i
I setninger som Utrykk som komme ut å kjøre og være ute å kjøre skal ikke leses bokstavelig. Det handler ikke om å være ute på veien og kjøre. Dette er stivnede uttrykk med den overførte betydningen ‘oppleve vanskeligheter’. Her bruker vi infinitivsmerket å: Høflighetsfraser med vær (så) snill/vennlig og/å ... utgjør et problemområde for seg. I utgangspunktet viser fortidsprøven at begge infinitivene går over til fortid:
Formuleringer som «Vær snill og hjelp meg» og «Vær vennlig og fjern dere» må dermed være greie (på både bokmål og nynorsk). Ofte kommer det inn et så her òg, og det kan også passere: «Vær så snill og hjelp meg» og «Vær så vennlig og fjern dere». På bokmål har det tradisjonelt vært regnet som riktigst å bruke så pluss infinitiv med å: «Vær så snill å hjelpe meg», «Vær så vennlig å fjerne dere». Infinitiven står da som utfylling til så, og vi kan si at den forteller hvor snill/vennlig det gjelder å være. På nynorsk er det tradisjon for å bruke infinitiv uten så her: «Ver snill å hjelpe meg», «Ver venleg å fjerne dykk». Vær så god er en utpreget høflighetsfrase og uttrykker i utgangspunktet innbydelse, ikke appell eller påbud. På nynorsk kan man sløyfe så her og skrive ver god (kan også bety «ver venleg»). På grunn av bruk og betydning gir det liten mening å snu disse vendingene til fortid. Bortsett fra det obligatoriske så på bokmål svarer disse vendingene helt til dem med «Vær snill ..» og «Vær vennlig ...» ovenfor. Alle de følgende variantene er dermed akseptable: Bokmål: Vær så god å forsyne dere. – Nynorsk: Ver (så) god(e) å forsyne dykk. Infinitiver kan stå som bestemmelser til andre ord. Enkelte adjektiv, substantivfraser o.l. krever så å si å bli utfylt med en infinitiv som underordnet bestemmelse. Her er noen tilfeller der det skal være å, men der mange gjør feil:
I disse eksemplene kan altså ikke og brukes. |
Fann du det du leita etter?
Trykk på Ja eller Nei og skriv ei tilbakemelding med ris, ros eller begge delar. Vi svarar ikkje på tilbakemeldingane, men vi les dei aller fleste nøye.