Nye krav i opplæringsloven – hva kan skolene kjøpe nå?

Kronikk i Skolelederen
Av Åse Wetås, direktør i Språkrådet

Skolen er en svært viktig språkarena, både i og utenfor norskfaget. Her får elevene trene, mestre, formidle, være kreative, analysere og utvikle seg.

De siste årene har nettbrett med digitale læremiddel og andre læringsressurser blitt en del av elevenes hverdag. Men lovverket henger etter i svingene, noe som får en del uheldige språklige konsekvenser.

Mange program og apper fungerer svært godt på engelsk, greit på bokmål og dårlig på nynorsk – og de finnes ikke på minoritetsspråkene. Mange av dem har navn bare på engelsk, som Visma InSchool.

Slik lærer elevene at det finnes et språklig hierarki, der store språk har høyere status enn små språk.

Parallellitetskravet fungerer best på papiret

Opplæringsloven skal blant annet fremme demokrati og likestilling, og den inneholder mange bestemmelser som gjelder språklige rettigheter.

I dagens opplæringslov finnes et parallellitetskrav, som innebærer at alle læremidler skal være tilgjengelige både på bokmål og nynorsk samtidig og til samme pris. Parallellitetskravet skal sikre alle elever lik tilgang til lærebøker og andre læremidler. Loven omfatter også digitale læremidler, men parallellitetskravet er dessverre ikke tilpasset en digital virkelighet.

I klasserommene blir det brukt en rekke digitale læringsressurser som ikke faller inn under definisjonen av læremidler, selv om de er utviklet til bruk i skolen. Dermed er mange av ressursene som brukes av elever og lærere i det daglige, ikke omfattet av kravene til språklig likestilling og ikke tilpasset elevenes opplæringsspråk. Dermed forsterker digitaliseringa de språklige forskjellene i skolen. Nynorskelevene står som regel sist i køen når nye ressurser skal utvikles.

Nye krav i opplæringsloven

Parallellitetskravet for lærebøker er beholdt i den nye opplæringsloven. I tillegg har det kommet inn et nytt krav som skoleledere og -eiere må kjenne til: kravet om at skriveprogram i skolen skal fungere like godt på nynorsk og bokmål. Det gjør de ikke i dag.

I en undersøkelse om den digitale skolen på nynorsk[1] svarer 30 prosent av respondentene at de bruker skriveprogram uten skikkelig ordliste eller retteprogram på nynorsk. Det er ikke så lett for en elev å bli en trygg språkbruker når et dårlig retteprogram gir røde streker under ord som er stavet riktig.

Kvaliteten på skriveprogrammene varierer også for bokmål. Ikke alle stavekontroller reflekterer hele normen i bokmål, og programmene tar dermed formvalg på vegne av elevene. Dette preger språket til den enkelte eleven og legger føringer på den generelle språkutviklinga over tid. Derfor er det gledelig at det nå har kommet et krav som forhåpentlig vil bidra til bedre kvalitet på skriveprogrammene, slik at det ikke blir opp til utviklerne å bestemme hvilke deler av bokmålsnormen elevene får møte i skolen.

Nynorskelevene trenger god nynorsk skrivestøtte …

Bare i grunnskolen er det rundt 73 000 elever som har nynorsk som hovedmål. De har selvfølgelig krav på like god språkopplæring og like gode læremidler som bokmålselevene. Elever med nynorsk som hovedmål ser mindre av sitt eget språk i samfunnet, og derfor blir skolen en ekstra viktig språkarena.

En rapport om språkbytte[2] viser at mange nynorskelever skifter til bokmål i løpet av ungdomsskolen og videregående. Rapporten viser at språkbytte ofte skjer tilfeldig, for eksempel når bøker deles ut første skoledag. Tilfeldigheter, som tilgang til læremiddel eller skrivestøtte, skal ikke gjøre det vanskeligere å være nynorskelev enn å være bokmålselev.

Rapporten slår fast at viktige tiltak for å støtte nynorskelevenes språkvalg er å sikre tilgang til analoge og digitale læreverk og læringsressurser på nynorsk og tilgang til litteratur på nynorsk.

… og det gjør også bokmålselevene!

Vi må ikke glemme at det er over 550 000 elever i grunnskolen som skal lære nynorsk som sidemål. Også disse elevene trenger tilfredsstillende skriveprogram og gode læringsressurser. De trenger god støtte for å lære et skriftspråk de ikke har sett og brukt like mye som sitt eget hovedmål.

Vi skal heller ikke stikke under stol at det finnes en del negative holdninger til nynorsk i skolene. Dårlig kvalitet i digitale ressurser på nynorsk kan forsterke disse holdningene. Men dersom ledere i kommunen og skolen prioriterer å kjøpe gode verktøy på nynorsk, vil det kunne styrke motivasjonen for å skrive nynorsk både som hovedmål og sidemål.

Offentlig sektor har et kjempebehov for ansatte som behersker både nynorsk og bokmål. En god sidemålsundervisning vil gjøre elevene til ettertraktede arbeidstakere senere i livet. Skolene gjør både elevene og seg selv en tjeneste dersom de sørger for gode læringsressurser både på nynorsk og bokmål.

Kommunene kan påvirke innkjøp

Språkrådet synes det er gledelig at den nye opplæringsloven inneholder et krav om skriveprogram på begge skriftspråkene, men vi skulle ønske at departementet hadde gått enda lenger og utvidet loven til å omfatte alle digitale ressurser som er laget til bruk i skolen.

Arbeidet med en ny opplæringslov var en gyllen mulighet til å oppdatere parallellitetskravet og tilpasse det dagens digitale virkelighet, det vil si utvide kravet til å omfatte læringsressurser. Med et slikt krav måtte teknologigigantene utviklet bedre læringsressurser eller risikert å tape anbudskonkurransene når skolene kjøper inn nye verktøy.

Selv om parallellitetskravet ikke blir endret i den nye opplæringsloven, har skoleledere og skoleeiere ansvar for å skaffe gode læringsressurser til alle elever. Det er fullt mulig å stille høyere språklige kvalitetskrav til læringsressursene enn det loven gjør. Det er kanskje lett å tenke at en liten norsk kommune ikke har så mye å stille opp med i møte med de internasjonale teknologigigantene. Men om kommunene organiserer seg – slik vi har sett blant annet gjennom ordføreroppropet[3] – og i fellesskap lar være å kjøpe inn verktøy som ikke har god nok kvalitet, vil det trolig gjøre inntrykk både på politikere og utviklere.

Opplæringsloven er heller ikke den eneste loven skoleledere må følge. De må også etterleve språkloven, som blant annet sier at offentlige organ har et særlig ansvar for å fremme nynorsk, som er det minst brukte skriftspråket. Med språkloven i hånd kan skoleledere nå være gode forbilder og følge opp språkansvaret i enda større grad enn det den nye opplæringsloven legger opp til. De minste språkbrukerne fortjener de beste ressursene.

Innkjøp må planlegges nå

Skal skolene klare å oppfylle den nye opplæringslovens krav om skriveprogram, må to ting skje: Det ene er at skoleledere og skoleeiere må passe på at de kjøper inn skriveprogram som har god nok kvalitet på både bokmål og nynorsk. Det andre er at de som utvikler slik programvare til bruk i skolen, må lage versjoner som fungerer like godt på nynorsk som på bokmål, og som følger gjeldende norm for begge skriftspråkene.

Etter planen skal den nye opplæringsloven tre i kraft høsten 2024. Skal elevene få det de har krav på, må skoleledere over hele landet allerede nå planlegge hvordan de skal oppfylle de nye kravene i loven.

Noter

[1] «Digital skule på nynorsk. Spørjeundersøking om digitale læremiddel». Landssamanslutninga av nynorskkommunar (2022).
[2]  «Rapport om språkbyte». Språkrådet (2022).
[3] I et opprop i mai 2023 krevde 120 ordførere at elever må få et bedre nynorsktilbud i skolen.