Tegnspråklig i den norske skolen: – Det kan være ensomt å være integrert

AV HEGE VILLANUEVA GROV

– Å være en del av tegnspråkmiljøet er viktig for å ikke føle seg alene og utenfor. Det kan være ensomt å være integrert, altså å være den eneste døve i en hørende skoleklasse, sier tegnspråklige Marte Kvinnegard. Selv har hun vært heldig.

Marte er jurist, bor i Oslo og har nettopp gått av som leder i Norges Døveforbunds Ungdom. Hun jobber nå som byggesaksbehandler i Asker kommune, og snart skal hun begynne i en stipendiatstilling på Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. 

– Jeg er heldig, for jeg har hatt muligheten til å velge mellom tegnspråkmiljøet og det hørende miljøet. Den muligheten har jeg hatt takket være et såkalt cochleaimplantat, som gjør at jeg kan høre en god del av det folk sier. Det er fint å kunne veksle mellom miljøer. Det er helt nødvendig å være en del av et tegnspråkmiljø.

Du stusser kanskje over at Marte omtaler seg selv som døv samtidig som hun sier at hun kan «høre en god del»? Det er vanlig at hørselshemmede kaller seg døve selv om de har en viss grad av hørsel. På den måten signaliserer de tilhørighet til det tegnspråklige miljøet.

Utvalg anbefaler landsdekkende skoler

Utvalget bak en ny offentlig utredning (NOU) om tegnspråk anbefaler at det opprettes en landsdekkende skole eller tre regionale knutepunktskoler for døve og hørselshemmede elever, og at staten tar ansvaret for å opprette og drive både deltids og heltids botilbud for elever.

Hilde Haualand, leder for tegnspråkutvalget og Norges første døve professor, mener at mangelen på tegnspråklige miljøer hindrer likestilling mellom hørende og hørselshemmede.  

–  Staten har bygd ned de tegnspråklige arenaene som fantes. Bakgrunnen for denne nedbyggingen har vært et mål om å inkludere alle barn i felles barnehage og skole, og et mål om at alle barn skal ha rett til å gå på sin nærskole, sier Haualand til oslomet.no i 2022.  

Haualand mener at nedbyggingen gjør det vanskelig å skape gode språkmiljøer for barn som ikke hører.  

– Det er avgjørende å få bygd opp disse arenaene igjen, slik at hørselshemmede barn får en reell mulighet til å bruke tegnspråk sammen med andre tegnspråklige barn, sier Haualand.

Lærte tegnspråk i barnehagen

Det har vært uenighet om hva som er best for hørselshemmede: Er det å gå på en landsdekkende eller regional skole for hørselshemmede, eller er det å gå på nærskolen? Nærskoleprinsippet og integreringstanken har vunnet fram de siste tjue årene.

– Det beste er å finne en balanse, slik at den tegnspråklige får være en del av et større tegnspråkmiljø samtidig som hen får vokse opp i en familie og et nærmiljø, sier Marte.

Marte mener hun har vært heldig på sin egen ferd gjennom utdanningssystemet. Den startet i Skådalen barnehage i nærheten av Holmenkollen i Oslo. Det var en barnehage for tegnspråklige.

– Siden foreldrene mine er hørende, var det i barnehagen jeg lærte tegnspråk, forteller Marte.

Foreldrene til Marte lærte seg tegnspråk gjennom et 40 ukers kurs, Se mitt språk, som alle foreldre til hørselshemmede barn får tilbud om.

Døveskoleavdelingen på Skådalen, som hadde skole og barnehage for hørselshemmede, ble lagt ned i 2014. Dette var en del av et kontroversielt regjeringsvedtak om å legge ned de statlige døveskolene, mot tegnspråkbrukernes ønske.

Marte syns det er bra om staten tar ansvaret for å sikre lik opplæring for alle, uansett hvor de bor i landet. Det gjør det lettere å holde oversikt over og sikre lærernes tegnspråklige kompetanse.

– Når det ikke finnes et statlig tilbud, blir det fort store forskjeller mellom kommunenes tilbud til de tegnspråklige.

Ensomt å være integrert

Asker kommune, der Marte og familien bodde, hadde ikke noe skoletilbud til tegnspråklige.

Etter barnehagen gikk Marte på Oppsal skole, som er samlokalisert med Vetland skole, en tiårig skole for hørselshemmede. Hun var den eneste hørselshemmede i klassen, men hun hadde en lærerassistent som var med i timene og tolket.

– De fleste døve gikk enten på Vetland eller på nærskolen sin. Ulempen med å gå på nærskolen er at slike skoler oftest har et veldig lite tegnspråkmiljø, særlig på mindre steder.

For Marte ble den ideelle løsningen å gå i klasse med hørende og samtidig ha tegnspråkmiljøet tilgjengelig i skolegården.

Videre i skoleløpet gikk på Marte på Briskeby videregående skole i Lier. Dette er en videregående skole for ungdom med nedsatt hørsel, så undervisningen er tilrettelagt for hørselshemmede. Det betyr at klassene er små, og at lærere og elever bruker tekniske hjelpemidler. Her var det et par tegnspråklige elever, men skolen brukte ikke tegnspråk i undervisningen.

Siden studerte Marte jus ved UiO, der hun brukte tegnspråktolk til seminarer og kollokvier og skrivetolk til forelesninger. En skrivetolk er en tolk som oversetter talespråk til skriftspråk.

Et likeverdig språk

Det snakkes mellom 200 og 300 språk i Norge (medregnet nyere minoritetsspråk). Foruten det norske språket har staten et spesielt ansvar for de tre samiske urfolksspråkene, norsk tegnspråk og minoritetsspråkene kvensk, romani og romanes.

Det blir ikke laget statistikk over hvor mange som snakker de ulike språkene i Norge, men mellom 16 000 og 20 000 tegnspråkbrukere er et vanlig anslag. Til sammenligning anslås det at mellom 20 000 og 30 000 snakker de tre samiske språkene, og at mellom 2000 og 8000 snakker kvensk.

De fleste som bruker norsk tegnspråk, behersker flere språk, og rundt 5000 er døve.

Tegnspråk er et av de eldste og største minoritetsspråkene i Norge. Det er ikke et marginalt minoritetsspråk som bare angår noen få. Arnfinn Muruvik Vonen: Norsk tegnspråk – en grunnbok

Den nye tegnspråk-NOU-en slår fast at norsk tegnspråk er under press. Språkloven, som trådte i kraft i januar 2022, sier at norsk tegnspråk er likeverdig med norsk som språklig og kulturelt uttrykk. Loven gir språkbrukerne rettigheter og språket høyere status. Den har også medvirket til at folk har fått mer kunnskap om tegnspråk.

– Jeg kan merke at norsk tegnspråk har fått høyere status, og at folk er mer opplyste. Synliggjøring av språket gjennom tv og sosiale medier har også hjulpet på folks holdninger og hevet kunnskapsnivået, sier Marte.

Viktig med formell status som likeverdig språk

– Nå skjønner folk flest hva tegnspråk er, mener Marte.

Før ble tegnspråk kalt «døvespråk». Det ordet signaliserer at tegnspråk bare er for døve, og at det ikke er likeverdig med andre språk, som norsk. Norsk tegnspråk er også et førstespråk for hørende barn av døve foreldre.

– Det er veldig viktig at språket har fått formell status som likeverdig språk. Det viser at staten tar ansvar. 

Tegnspråkutvalget mener likevel at det er stor mangel på kunnskap om døves og hørselshemmedes liv og språk, og at disse gruppene opplever diskriminering. Marte føler at hun har sluppet unna direkte diskriminering, men hun har opplevd en del nedsettende audistiske kommentarer. Audisme er diskriminering av døve, som blant annet kan gå ut på at stereotypier og fordommer får prege oppfatningen av en døv person.

Et utsagn som «Så god du er til å snakke!» kan være et eksempel på dette. Det impliserer at å snakke med stemmen er den riktige måten å snakke på, og at det norske talespråket er bedre enn tegnspråk.

«Så flink du er til å bruke tegnspråk!» er også et rart utsagn, syns Marte.

– Du sier ikke til en som har vokst opp med norsk som morsmål: «Så flink du er til å bruke norsk!»

Utilsiktet diskriminering

Marte og andre hørselshemmede kan få spørsmål som «Er tegnspråk virkelig et språk?», «Er tegnspråk internasjonalt?», «Kan døve kjøre bil?» eller «Hvordan tenker døve?».

– Jeg tror det er mer snakk om holdninger som kommer av mangel på kunnskap om tegnspråk, enn om bevisst diskriminering. Men jeg syns det kan være slitsomt å stadig måtte forklare ting for folk, sier Marte.

Hun tror at utilsiktet diskriminering kan unngås ved at man allerede i barneskolen informerer om hva det vil si å være hørselshemmet, og om hva tegnspråk er.

– Det hjelper veldig dersom barn får den kunnskapen tidlig i skoleløpet. Det har jeg selv erfart, sier Marte.

Hun avslutter samtalen med et forbehold som gjelder alle temaene vi har snakket om:

– Vi som er døve, er like forskjellige som alle andre, og vi har ulike erfaringer. Det som har vært bra for meg, ville kanskje ikke passet for en annen tegnspråklig, og omvendt.